1940-44 - krig og idrettsstreik

Formann: Juhl Holmen

FFKs styre i det skjebnesvangre året 1940. Bak fra venstre:
Lars Christiansen, Einar Wilhelms, Foran: Kristian Andersen,
Juhl Holmen, Andreas Johansen.

Tyske soldater marsjerte opp Karl Johan 9. april 1940, og dermed var det ingen tvil – Norge var i krig. Dette førte til store samfunnsmessige endringer, men for den jevne Fredrikstad-borger gikk livet mer eller mindre sin vante gang. Plankebyen ble skånet for store krigshandlinger, og selv om de tyske soldatene ble sett på med forakt, var det få åpne konfrontasjoner.

Fotballen rullet også videre i krigens tidlige faser. Norgesserien ble avlyst, men både cupen og kretsserien ble gjennomført i 1940. Og Fredrikstad Fotballklubb gjorde det riktig så godt i denne spente tiden.

FFK spilte seg greit gjennom de tre første runden i cupen i krigens første år. Til fjerderundekampen mot Frigg i Oslo møtte det opp 11.000 mennesker. Idretten hadde blitt en måte å vise samhold på. I kvartfinalen slo man Viking 10-0. I journalist Alf Borges bok om norske idrettspersonligheter forteller Vikings Reidar Kvamme om møtet med Fredrikstads befolkning etter stortapet:
”Etter kampen var vi noen spillere sammen på en av Fredrikstads mest moderne restauranter. Vi ble gjenkjent, men naturligvis trodde vi etter kalddusjen tidligere på dagen at vi skulle få være fred. Men nei. Publikum i restauranten ville absolutt ha oss frem på en scene for at vi riktig kunne beskues. Mange måter å gjøre seg «populær» på.”

Norgesmestere 1940. Bak fra venstre: Thorleif Larsen, Bjørn Spydevold,
Knut Brynildsen, Kjell Moe, Arne Ileby. Midten fra venstre: Gunnar
Andreassen, Håkon Johansen, Reidar Olsen. Foran fra venstre:
Rolf Johannessen, Georg Schuster, Bjørn Berger.

Deretter ble Sarpsborg slått 1-0. Det betydde ny finale, nok en gang var Skeid motstander.

Over 30.000 mennesker trengte seg sammen rundt banen på Ullevaal. Knut Brynildsen erindrer i NRK- dokumentaren ”Alle Tiders FFK” at det ble budt både halve og hele gjøkalver for en kampbillett. De fleste forsto nok at dette var alt annet enn en vanlig cupfinale. Kongefamilien var av naturlige grunner ikke tilstede, og nasjonalsangen var blitt forbudt av den nye regjeringen ledet av Nasjonal Samling. Allikevel reiste publikum seg spontant og sang "Ja, vi elsker" før kampen.

Bjørn Spydevold regnes som en av tidenes
største FFKere. Sarpegutten var som tiåring
med på å danne Sparta, men meldte
overgang til FFK i 1939.

FFK viste seg som det beste laget under de spesielle forholdene og vant 3-0. Finalen ble aldri offisielt godkjent av NFF, men NM-tittelen regnes uansett med i klubbens historikk.

I Skeids historiebøker kan man lese følgende fra kampen: "Det skulle vise seg at Fredrikstad var best både teknisk og fysisk. Første omgang var stor og velspilt og stillingen var 1-0 til Fredrikstad ved pause. Andre omgang ble meget dramatisk og Skeidlaget ble for veikt i forhold til sine sterke og velspillende motstandere."

Deretter fulgte fire år uten toppfotball i Fredrikstad. Okkupasjonsmakten og deres norske støttespillere utnevnte en sportsführer som skulle drive de enkelte klubbene. NFF fulgte opp med et svarbrev datert 28. november, som ble avsluttet slik:
"Vi må derfor nedlegge en bestemt protest mot den planlagte nyordningen. Vi mener at beslutningen herom ikke har hjemmel i Norsk Lov eller i folkeretten, og en eventuell nyordning av vårt forbund etter de linjer som herr statsråd har trukket opp i skrivelsen av 23.ds, skjer under vår mest bestemte protest. Ærbødigst i styret for Norges Fotballforbund, H.Evensen, Reidar Dahl, O. Gunnulf Enger, Arthur J. Moksnes, Robert Larssen, Lauritz Stang, Asbjørn Halvorsen"

Juhl Holmen. Formann 1940 og 1945.

Kopi av brevet ble sendt til samtlige kretser og klubber. Den 6. desember ble det gjennom avisene meddelt at Fritjof Risberg var blitt "fotballfører". NFFs meddelte klubbene at de som følge av dette anså seg satt ut av ledelsen av forbundet. Sekretæren og de øvrige ansatte sa opp sine stillinger, og fratrådde sammen med styret.

Reaksjonen var ikke til å ta feil av. I likhet med idrettsfolk over hele landet gikk de fleste av FFKs spillere til streik. Knut Brynildsen hadde gode minner fra idrettsstreiken, og så senere tilbake på hendelsen med stolthet. "Så samlet har vel norsk idrettsungdom aldri vært", fortalte han senere til NRK.

Skilegenden Birger Ruud kan stå som et symbol på den rådende mentalitet: ”Den dagen det blir min plikt å delta i skiarrangement, den dagen brenner jeg skiene mine”. Den sivile idrettsmotstanden varte til Norge på ny var et fritt land – i mai 1945.

1945 - fredstid og finaletap

Formann: Juhl Holmen

Selv om den organiserte fotballen lå brakk under krigen, var det full aktivitet rundt på distriktets mange løkker og grusbaner. Barn og unger trosset okkupasjonsmaktens portforbud, og møttes til kamper som kunne trekke hundrevis av tilskuere.

Banemester Olaf Dahlby hadde full kontroll på det
meste som foregikk på Fredrikstad Stadion.

På Fredrikstad Stadion var det også full aktivitet, dog av en noe annen karakter. Gressmatta ble brukt som lagerplass under krigen og ble delvis ødelagt. Men det var ikke dette som først og fremst opptok banemester Olaf Dahlby. Under tribunene hadde han bygget en badstu, og her, på badstuens toalett, hadde han en radio som han benyttet til å skaffe informasjon fra motstandslederne i London. Tyskerne fant aldri ut av Dahlbys lille geskjeft, og på frigjøringsdagen 8. mai flyttet han radioen opp i et åpent vindu på Stadion slik at folkemengden utenfor kunne høre de gledelige meldingene som strømmet inn.

Olaf Dahlby startet sin karriere på på Fredrikstad Stadion under anleggsarbeidet av den første gressbanen i 1921 og var tilknyttet klubben til langt inn på 60-tallet. Historien går om at man kunne se en stolt banemester sitte på sin motoriserte gressklipper med en sigar i munnen når han klippet gresset før store arrangementer. 

At man ikke hadde deltatt i organisert idrett på over fire år så ikke ut til å prege FFK-spillerne som møttes til den første treningen 15. mai. 3. juli ble satt som offisiell åpningsdag for all idrett, og Sarpsborg var motstander i den første kampen etter krigen. FFK vant 2-1 i kampen på Stadion, i det som var den første kampen til FFKs nye senterhalf Erik Holmberg. Holmberg skulle bli en sentral spiller for Fredrikstad. Han ble i klubben i tolv år, og fikk også med seg 27 landskamper.

Kreative tribuneløsninger ble tatt i bruk under
omkampen i NM-finalen på Sarpsborg Stadion.

Flere nye ansikter dukket opp i rød/hvit drakt i 1945. En av dem var Leif Pedersen som var med på OL-landslaget i 1952. Men den som skulle bli den største legenden av dem alle var nok Bjørn Spydevold. Hannestadgutten var ti år gammel da han ble med i det nystiftede arbeideridrettslaget Sparta, men meldte overgang til FFK i 1939. I 1945 fikk han derimot sitt store gjennombrudd. Spydevold hadde en enkel forklaring på hvorfor han begynte å spille fotball. ”Vi syntes det var bedre å sparke fotball på løkkene enn å drive rundt og røke og spille poker”. Rolf Johannessen var derimot ikke imponert over ungkalven: ”Kan det bli fotballspiller av ham skal jeg spise hatten min”. Johannessen måtte snart bite i seg ordene sine. Spydevold markerte seg raskt som en allsidig spiller. Etter ti sesonger i Plankebyen gikk Spydevold til Greåker, men han vil alltid huskes som en av FFKs største spillere. Han fikk 37 landslagskamper. I 1966 vendte han tilbake til FFK som trener, men mer om det senere.

Massør Sverre Pettersen og Erik Holmberg følger
spent med under NM-finalen mot Lyn på Ullevål.

Sportslig klarte "nye" FFK seg bra i fredens første år. I cupen startet man med 14-0 over Grane, 7-0 over Solberg og 3-0 over Fram. Deretter valset man over Lillestrøm 10-1, noe som ga en samlet målscore på 34-1 etter cupens fire første runder. Årstad bød heller ikke på særlig motsand. FFK, for anledningen uten Knut Brynhildsen, vant komfortabelt 4-0 etter en sterk andreomgang.

Til semifinalen mot Sarpsborg på Stadion var interessen så stor, og menneskemassen så massiv, at politiet og militæret måtte settes inn for å holde orden. Noen sto i kø i opp mot et døgn for å sikre seg billett, og på kampdagen ble det satt en solid publikumsrekord med over 14.000 mennesker presset sammen på tribunene. FFK fikk en drømmeåpning da Thorleif Larsen scoret allerede etter et halvt minutt. Kampen var spennende og sto lenge og vippet, men etter to mål av Bjørn Spydevold kunne byen feire at man nok en gang var i NM-finalen.

Ullevaal var svart av mennesker under den første NM-finalen etter krigen. Til høyre forklarer kong Haakon lille prins Harald at han bør heie på FFK.

Fra den første finalen mot Lyn.

Til finalen mot Lyn var interessen om mulig enda større. For å få billett til finalen måtte man sende inn en skriftlig søknad til Norges Fotballforbund. Forbundet fikk inn hele 158.000 billettsøknader.

FFK hadde vunnet alle fem finalene de hadde spilt så langt, men denne gangen lyktes man ikke - selv om finalespillet ble en minneverdig affære. Skuespillerlegenden Leif Juster ledet heiaropene til Lyn, og 34.000 tilskuere kunne se at Oslolaget tok ledelsen etter 19 minutter ved Knut Osnes. FFK svarte imidlertid og utlignet på straffe ved Knut Brynildsen, og kampen gikk til ekstraomganger.

Disse endte målløse, noe som betydde omkamp på Sarpsborg Stadion.

Lyn-fansen, her anført av Leif Juster og Andreas Diesen, hadde mest å juble for.

FFKs lag i den andre finalen på Sarpsborg Stadion.

Sarpepublikummet var, i følge NRKs reporter, "kanskje Norges mest termperamentfulle publikum", men kampen gikk gemyttelig for seg. Også denne gangen endte det 1-1 etter full tid, og siden ingen av lagene denne gangen heller scoret i ekstraomgangene ble man nødt til å spille en tredje finale, denne gangen på Bislett.

"Fortsetter det slik får vi kanskje en syvende finale i julehelgen", kom det tørrvittig fra NRKs mann.

Det gjorde vi ikke. Den tredje finalen trakk hele 31.500 tilskuere, noe som var ny publikumsrekord på Bislett. I kampen ble Lyn for sterke og vant hele 4-0, og dermed var "Maratonfinalen" over. FFKs første finaletap var et faktum.

Knut Brynildsen hilser på dommeren og Lyns kaptein under omkampen på Sarpsborg Stadion. Til høyre: en av mange dueller i kampen.

I intervju med NRK fortalte Bjørn Spydevold senere at stemningen før og i løpet av den første NM-finalen etter frigjøringen var en opplevelse han aldri ville glemme. Den voldsomme begeistringen som folk uttrykte var noe av det største han noensinne hadde opplevd.

Til venstre: lange køer for å komme inn på Sarpsborg Stadion. Til høyre: "kanskje Norges mest termperamentfulle publikum".

I kretsserien satte man en rekord som står den dag i dag. I bortekampen mot Gleng 30. august vant FFK 13-0, lagets største seier i seriesammenheng noensinne. FFK vant sin avdeling i Østfoldserien i 1945, men de avsluttende kampene ble aldri spilt.

FFKs lag i den siste finalen på Bislett. Til høyre hilser "Bryna" på Lyns kaptein.

Hele seks FFKere var med på landslaget som tapte 4-2 for Danmark i Idrætsparken i København: Gunnar Andreassen, Reidar Olsen, Thorleif Larsen, Kjell Moe, Knut Bryhildsen og Bjørn Spydevold. Moe og Spydevold scoret de norske målene.

1946 – Lynkompleks

Formann: Arthur Hemstad
Sommertrener: Stanley Cullis

Arthur Hemstad. Formann
1946 og 1947

Cuphistorien gjentok seg dessverre året etter. Nye på laget i 1946 var Willy ”Vinga” Olsen og Henry Johannessen. Begge to skulle bli sentrale spillere for FFK, og de to fikk henholdsvis 10 og 17 landskamper i løpet av sine karrierer. Fredrikstad kom seg greit gjennom cupens fire første runder, selv om 2-1-seieren over Skarnes i 2. runde satt langt inne. I kvartfinalen slo man Skeid 4-0 på Ullevål. Dermed var det duket for et gjensyn med Mjøndalen i semifinalen på Stadion. Nok en gang ble det satt tilskuerrekord, og 15.000 mennesker kunne se FFK sikre seg en ny finalebillett etter fortjent å ha vunnet 2-0. FFKs første kom som resultat av et realt sleivspark fra Mjøndalens keeper.

Som året før var Lyn finalemotstander. Interssen var enorm også denne gangen, og falske billetter var i omløp.  Henry Johannessen mintes senere hvor spennende det var og treffe Lyns landslagsspillere og spesielt Arne Brustad.

Og det stjernespekkede Oslo-laget ble nok en gang for sterke. Igjen stod det 1-1 til full tid. I første ekstraomgang scoret lagene en gang hver i løpet av ett minutt, men da kun få sekunder gjensto av 2. ekstraomgang sendte Lyn av gårde en ball mot FFK-keeper Hans Hansen. Hansen feilberegnet fullstendig, og den tidligere Lisleby-spilleren Lloyd Pettersen kunne enkelt avgjøre kampen for vestkantklubben. To finaletap på rad mot samme klubb føltes bittert. Lyn feiret for øvrig 50 år dette året.

I løpet av sommeren hadde FFK blitt trent av Englands midtbanestjerne, 29 år gamle Stanley Cullis. NFF hadde fått tilbud om besøk av 27 spillere og trenere for å hjelpe norske lag i gang etter krigen, og slik kom det til at Cullis endte opp i Plankebyen. Besøket ble riktignok ikke så langt. Han dukket opp i slutten av mai og reiste tilbake til England i slutten av juli. I Rød-Hvit-Scorer´n i april 1963 mintes Erik Holmberg Cullis på denne måten:
"Spesielt når det gjaldt det spillemessige opplegget var han suveren. [...] Vanskeligheten bestod i at han ville ha en engelsk stil inn i laget med lange pasninger, her klikket det fullstendig når vi seniorspillere skulle praktisere dette - under kampene gled vi uvilkårlig over i den spillestilen som stort sett har preget FFK".   

At FFK var en respektert og fryktet lag er det liten tvil om. Ørn Hortens senere toppspiller Per Bredesen debuterte som 15-åring i en treningskamp mot FFK i 1946. At Ørn tapte 2-4 gjorde ikke så mye for unggutten. Han gledet seg mest til å ta Bjørn Spydevold og Erik Holmberg i hånden og takke for kampen.

Nytt gress ble sådd på Stadion i 1946 for å bøte på skadene som hadde oppstått under krigen. 1946 var også året da betongtribunen i sødre sving, "Klokketribunen", ble bygget.  

1947 – bra i serien, svakt i cupen

Formann: Arthur Hemstad
Sommertrener: Bert Tann

Kretsserien hadde blitt påbegynt i 1946 og skulle spilles i halvannet år som opptakt til kommende års Norgesserie. FFK sto igjen som kretsmestere og vinnere av maratonserien 1946/47 etter å ha slått Sarpsborg med to poeng.

Da Norgesserien tok til igjen høsten 1947 fortsatte FFK storspillet. Laget tapte kun ett poeng i løpet av høstsesongen, etter 2-2 borte mot Sarpsborg. Laget lå dermed godt plassert i toppen da lagene tok vinterferie.

Cupen ble derimot en liten nedtur i 1947. I kvartfinalen mot Frigg på Stadion så det ut til å ende målløst, men en Frigg-kanon 15 sekunder før slutt gjorde at våre gutter måtte konstatere at de ikke lyktes denne gangen heller.

Også denne sommeren kom det engelskmenn til Norge for å trene norske lag, og FFK ble tildelt Bert Tann fra Charlton. Fredriksstad Blad beskrev Tann som "en høy, mørk og meget sympatisk kar og en god type på en fotballspiller". Erik Holmberg var derimot ikke så imponert:
"Tann var ikke den samme kapasitet som (Stan) Cullis. Det kan henge sammen med personligheten. Han var flink til å forklare, men gikk aldri inn for å omsette sine idéer i praksis. Når en kamp var ferdigspilt, ble det aldri noe mer snakk om det som hadde hendt". 

1948 - sarpinger i veien

Formann: Sten Moe
Oppmann: Rolf Johannessen
Trener: Rolf Johannessen

Til 1948-sesongen forsvant Bjørn Spydevold til Greåker (han kom tilbake året etter), men et nytt blad Spydevold skulle sette sitt preg på FFK. Åge Spydevold var Bjørns lillebror og hadde tydeligvis gått en god skole hos sin mer kjente bror. Åge Spydevold fikk 140 eliteseriekamper for FFK.

FFK spilte seg greit gjennom cupens fire første runder, men møtte adskillig hardere motstand i kvartfinalen. Kampen gikk mot Sparta på Bislett, og sarpingenes fysiske fotball passet FFK dårlig. Thorleif Larsen, Willy Olsen og Bjørn Berger ble alle såpass skadet at de ikke kunne fullføre kampen, og FFK måtte i perioder spille med åtte mann. Men rødbuksene kjempet heroisk, og kunne til slutt hale i land en 2-1-seier. Semifinalen mot Freidig mot Stadion gikk roligere for seg, og selv om bortelaget yppet seg var FFKs 3-1-seier aldri truet.

Fra finalen mot Sarpsborg i 1948. Henry Johannessen sender
ballen forbi Sarpsborgs keeper John Olsen, men backen
Olaf Johansen redder på streken.

Dermed bar det nok en gang av gårde til Ullevaal for NM-finale, den tredje på fire år. Nesten 35.000 tilskuere overvar kampen. Og som i de to foregående ble også denne finalen en nedtur. Sarpsborg var motstandere, og selv om FFK tidvis bombarderte SFKs mål, var det Sarpsborgs Harry Yven som kunne avgjøre finalen med kampens eneste mål. Kampen ble betegnet som ”FFKs dårligste finale”.

Sarpinger ødela også i serien. Da Sparta slo FFK 4-3 på Stadion med tre serierunder igjen byttet de to lagene plass i toppen av tabellen. FFK klarte aldri å hente igjen forspranget, og dermed ble Sparta vinnere av Norgesseriens Østfoldserie.

Til seriestart 1948 sto den nye betongtribunen i klokkesvingen klar. Inntil da hadde det kun vært tretribuner i denne svingen.

1949 - seriemestere for tredje gang

Formann: Sten Moe
Oppmann: Henry Olsen
Toppscorer 1948/49: Knut Brynildsen (9)

Året etter var seriesystemet endret. Norgesserien hadde endret navn til Hovedserien. Der den gamle serien hadde hatt åtte avdelinger, skulle nå landets 16 beste lag møtes i to avdelinger. Vinnerne av de to avdelingene skulle møtes i to kamper hjemme/borte om seriemesterskapet. Østfold fikk med tre lag i denne første hovedserien basert på sluttstillingen i Norgesseriens Øsfoldserie 1948 – Sparta, Sarpsborg og Fredrikstad.

Hovedseriemestere 1948/49. Bak fra venstre: Thorleif Larsen, Leif Pedersen,
Knut Brynildsen, Henry Johannessen, Willy Olsen. Midten fra venstre:
Gunnar Andreassen, Erik Holmberg, Odd Andersen. Foran fra venstre:
Bjørn Spydevold, Hans Hansen, Per Spydevold.

Akkurat som man ble landets første seriemestere i 1938 gjorde laget også rent bord da det nye seriesystemet ble innført. Serien ble fortsatt spilt høst/vår, og FFK vant Hovedseriens avdeling B 1948/49. Dermed skulle man møte Vålerengen, som hadde vunnet avdeling A, i doble finalekamper. Første kamp gikk på Bislett, og våre gutter kunne gå til pause med 2-0. I andre omgang scoret lagene en gang hver. Det betydde at FFK hadde gode muligheter til å sikre seg sitt tredje seriemesterskap før returoppgjøret på Stadion. Og det forventningsfulle hjemmepublikummet ble ikke skuffet. Det sto 0-0 til pause, men i andre omgang gjorde Fredrikstad kort prosess. Willy Olsen satt den første, før ”Bryna” dundret inn 2-0 og 3-0. Hovedseriemester 1949: Fredrikstad Fotballklubb.

FFKs tilhengere hadde nærmest vendt seg til at laget spilte seg frem til NM-finalen, men i 1949 lyktes man ikke. Etter storseire i de innledende rundene, gikk det tyngre i de neste kampene. Laget kjempet seg derimot videre med 0-1 over Kvik/Trondheim og 2-1 over Frigg. Semifinalemotstander var de gamle kjenningene fra Skeid. Første kamp i Oslo endte 2-2. I returkampen i Fredrikstad sto det 1-1 til det kun gjensto få minutter. Da sikret Skeid seg det avgjørende målet. FFK var ute av cupen på bitreste mulige måte. Sten Moe synes derimot ikke alt var trist: ”Ja, nå slipper vi i det minste maset om finalebillettene, ikke dårlig bare det”.

Av: Martin Henriksen.

Publisert 23. mai 2008 kl 14:00.