1990 – nedrykkskamp og bedret økonomi

Hovedleder: Asle Arntsen
Fotballformann: Kjell Andreassen
Trener: Øivind Nilsen
Toppscorer: Jan Erik Arntsen (6)  

Ståle Gundrosen spilte i FFK i to
perioder,  fra 1985 til 1991 og 1994 til 1995.

Tore Pedersen var borte, men man hadde fått inn en rekke nye spennende spillere. André Nilsen kom fra Østsiden og lynvingen Tom Freddy Aune fra Lisleby. Junioren Fredrik Gulliksen tok steget opp i A-stallen. I tillegg hentet man i løpet av sesongen Selbaks storscorer Jan Erik Arntsen.

I seriepremieren på Stadion mot Råde var FFK storfavoritter, men bruntrøyene sjokkerte med å vinne 4-1. ”Kun et arbeidsuhell” tenkte mange da man tok revansje med 1-0 over Sprint/Jeløy uken etter. Men så fulgte en trøstesløs rekke på ti kamper hvor man til sammen scoret fire mål og kun tok tre poeng. Lenge lå FFK helt sist. Utover høsten hevet laget seg noe, men plassen ble ikke berget før i siste serierunde. FFK måtte ha poeng mot topplaget Eik for å unngå nedrykk. Poeng ble det. Laget kjempet som løver og berget 0-0. Trener Øivind Nilsen gråt av glede. Man slapp å ta den tunge veien ned i 3. divisjon. Sesongen hadde uansett vært en skuffelse.

Like trist var cupinnsatsen. I 1. runde tok man turen for å møte de gamle rivalene fra Sarpsborg. 3.000 tilskuere kunne se at sarpingene var best og vant 2-0.

Det hadde etter hvert blitt klart at tiden begynt å løpe fra den gamle stadion på Holmen. Klokkesvingen ble stengt i 1990 da den grunnet manglende vedlikehold utgjorde en sikkerhetsrisiko. Selv om man etter hvert hadde fått kontroll på klubbens økonomi, satt man fortsatt med gammel gjeld på nesten tre millioner. Å rive den gamle tribunen for å bygge en ny hadde man rett og slett ikke råd til. Noen fablet om å bygge et helt nytt stadion, men det skulle fortsatt gå noen år før disse planene materialiserte seg.

Glenn Holm fikk en tøff tid etter overgangen fra Moss i 1988. Han gikk skadet store deler av tiden han var i klubben, og slet også med å få seg jobb. De økonomiske problemene var faktisk så store at han hadde vansker med å komme seg på trening i Fredrikstad fra hjemmet i Son. "Bensinutgiftene er merkbare. FFK hjelper til med "kjørepenger", men de kommer bare en gang i måneden. Livet skal fungere i mellomtiden også", sa han sommeren 1991.

1991 – kvalikken glipper på overtid

Hovedleder: Asle Arntsen
Fotballformann: Joar Dahle
Trener: Øivind Nilsen
Toppscorer: Sander Solberg (10)  

Trener Øyvind Nilsen. Nilsen gikk senere over
til å blant annet trene aldersbestemte landslag.

NFF hadde endret navnet på 1. divisjon til Tippeligaen. Dermed ble 2. divisjon endret til 1. divisjon og så videre. At FFK igjen skulle spille i 1. divisjon betydde ingenting i praksis, men så muligens bedre ut på papiret.

Atle Kristoffersen var tilbake etter to sesonger i Moss. Overgangen holdt på å strande, men da NFF gikk inn og fastsatte overgangssummen til 200.000 kroner fikk FFK og Kristoffersen viljen sin. Nye på laget var også Selbak-gutten Kenneth Jensen og juniorspilleren Jon Forsberg.

Serien startet meget bra. Til tross for et og annet tap kjempet laget helt i toppen. Suverene Ham-Kam kunne man ikke gjøre noe med, men 2. plassen som ga kvalikk var innen rekkevidde. Før siste serierunde sto kampen om 2. plassen mellom FFK og Strindheim. Om Strindheim avga poeng mot Drøbak/Frogn mens FFK slo Sandefjord, ville FFK få muligheten til å spille om opprykk. Rødbuksene gjorde sin del av jobben med å slå Sandefjord hele 8-2. Humøret steg da det ble kjent at Drøbak/Frogn hadde utliknet til 1-1 rett før slutt. Nå var FFK i kvalikk. Men sekunder før dommeren blåste fikk Strindheim målet de trengte. Kampen endte 2-1, FFK mistet kvalifiseringsplassen på overtid.

Espen Strømme var FFKs keeper i 1991, men forsvant til Vålerenga året etter.

"Jappen" med sin nye afrikanske venn.

Et eksotisk innslag, i hvert fall på trening, var gambieren Abdou Rahman Njai. Njai hadde blitt kjent med den gamle FFK-kjempen Hans Jacob "Jappen" Mathisen mens Mathisen var på ferie i Gambia. "Jappen" hadde blitt imponert over den afrikanske spissen mens han spilte fotball med kamerater på stranden, og Mathisen inviterte ham til Norge, først og fremst for at han skulle få fortsette sin elektronikkutdannelse, men også med håp om at han kunne styrke et FFK-lag som ikke akkurat var bortskjemt med angripere. "Jeg elsker fotballen som jeg har spilt siden jeg var liten. Men jeg har også drevet mye med løping", fortalte Njai til Fredrikstadpressen. Og løpsegenskapene var sikkert greie å ha. Før alle papirene var i orden hadde Njai bare et norsk telefonummer å forholde seg til. Nummeret hørte til en telefonkisok på Rolvsøy, og afrikaneren måtte derfor løpe noen mil hver gang han skulle ta en telefon.

All løpingen til tross, det ble ingen FFK-kontrakt på Abdou Rahman Njai.

Cupen ble like nitrist som året før. FFK spilte en håpløs kamp borte mot Rakkestad i 1. runde og tapte 0-1.

Høsten 1991 ble det blåst nytt liv i aksjeselskapet ”Det årnær sæ”. Nok en gang samlet lokale investorer inn penger for å hjelpe klubben. Hjelp fikk man også fra Fredrikstad kommune og to av de største kreditorene: E-Verket og Sparebanken NOR. Hjelpen dreide seg i første omgang om sletting av gammel gjeld. Til tross for gjeldssaneringen satt klubben fortsatt med en samlet gjeld på nesten tre millioner kroner. Den økonomiske hjelpen gjorde derimot at man for første gang på lang tid kunne legge frem et regnskap med et lite overskudd.

Samtidig hadde man gått i gang med tanken om å gjøre klubben til et aksjeselskap for å føre den ut av det økonomiske uføre. Idéen ble godt mottatt av det lokale næringslivet. ”Det er utrolig at så mange bedrifter er interessert i å hjelpe FFK på fote igjen”, sa Helge Svensson, mannen som sto bak tanken om et AS.

1992 – alt går på tverke

Hovedleder: Helge Svensson, Frithjof Gjermundsen
Sportsutvalgets leder: Joar Dahle
Trener: Øivind Nilsen
Toppscorer: Atle Kristoffersen (4)  

Ta det lugnt. Espen Engebretsen, FFKs mange-
årige kaptein, slapper av hjemme i sofaen.

Vinteren 1991/92 brakte med seg en del intern uro i klubbledelsen. Man slet med få stablet på beina et styre, og måtte ty til midlertidige løsninger. I stallen var det store utskiftninger. Stortalentet Sander Solberg var blitt solgt til Viking, keeper Espen Strømme gikk til Vålerenga, mens Ståle Gundrosen forsvant til Ham-Kam. Inn hadde man hentet André Nieuwlaat fra Sprint/Jeløy, Pål Pettersen fra Selbak og Rune Buer Johansen fra Askim.

Nyervervelsene hjalp lite. Laget var klart svekket, og åpnet serien med miserable 0-4 mot Bodø/Glimt i Nordlandshallen, for øvrig den første obligatoriske seriekamp for herrer som har blitt spilt i en innendørshall. Etter at man slo Tromsdalen 2-1 i 4. serierunde håpet man at laget var på riktig spor. Det var det ikke. Neste seier kom ikke før fire måneder senere.

Avisene var lite lystig lesning da nedrykket var klart.

Sommeren 1992 fikk fire spillere beskjed om at de var uønsket på FFKs treninger. Klubbledelsen mente at André Nieuwlaat, Pål Andersen, Lars Jensen og Ronny Ødmann med sin innstilling og holdning representerte et problem for spillergruppa. De fire følte seg urettferdig behandlet og gikk til sak. Saken ble løst ved forlik, men bråket skulle uansett bli symptomatisk for den katastrofale 92-sesongen.

Allerede seks runder før slutt var nedrykket et faktum. FFK ble desidert sist med bare 14 poeng på 22 kamper. For første gang i klubbens historie skulle man spille på tredje øverste nivå. Aristokraten hadde gått fra å spille toppfotball til å drive breddeidrett. En nedtrykt Bjørn Spydevold sto med tårer i øynene og beskrev nedrykket som ”en katastrofe” for NRKs reporter.

Fredriksstad Blad oppsummerte katastrofen slik: "Fredrikstad Fotballklubb har gått overende. Nedrykket til 2. divisjon, på godt norsk 3. divisjon, gjør det nødvendig å sette et punktum i klubbens historie. Hvordan kunne det gå så galt som det har gjort? Selvsagt finnes ikke et konkret svar. Snarere tvertimot: Grunnen til at de tidligere så fryktede rødbuksene ikke henger med i toppen av norsk fotball lenger, er uhyre sammensatt. Klubbledelsen har gjort en rekke feil. De styggeste midt på '80-tallet, men nedturen begynte langt tidligere. [...] Er det mulig for FFK å komme tilbake?

Publikum var for alvor i ferd med å vende laget ryggen. Til hjemmekampen mot Pors 27. september kom det 132 tilskuere, mot Odd uken før 120. Gjennomsnittet på hjemmekampene dette året var ynkelige 457 tilskuere, det laveste snittet på Fredrikstad Stadion noensinne.

Det begynte å bli glissent på hovedtribunen utover på 90-tallet.

Det eneste som varmet i en ellers bedrøvelig sesong var at man nådde cupens 4. runde. I 3. runde overgikk man seg selv ved å slå eliteserielaget Ham-Kam 3-2 på Briskeby. I neste kamp på Stadion mot Strømsgodset var derimot moroa over. Godset vant enkelt 4-0 over ineffektive østfoldinger.

På slutten av sesongen ble det klart at Per Egil Ahlsen skulle vende tilbake året etter som spillende trener. Han skulle dele treneransvaret med Frode Hansen. Duoen slo fast at ”vår oppgave blir å få resultater på kort sikt. Dermed er opprykk det eneste som teller neste år. Dermed basta”. Det var lov å håpe at oppholdet i 2. divisjon skulle ble så kort som mulig.

1993 – Råde knuser opprykkshåpet

Hovedleder: Frithjof Gjermundsen
Sportsutvalgets leder: Joar Dahle, Arne Pedersen
Trener: Frode Hansen, Per Egil Ahlsen
Toppscorer: Tom Freddy Aune (10)  

En rekke av lagets sentrale spillere forlot FFK etter nedrykket. Naturlig nok, 2. divisjon er intet blivende sted for ambisiøse fotballspillere. Stallen så derfor ganske skrall ut selv om lovende unggutter som Jon Hermansen aspirerte til en plass på laget. FFK var uansett favoritter til å rykke opp fra 2. divisjon avdeling A.

FFKs lag i den første sesongen i 2. divisjon.

Første seriekamp i 2. divisjon gikk borte mot Selbak. Naboen skulle ikke være noen motstander for storebror. Men Selbak sjokkerte alle med å vinne 2-1. FFKs mål ble scoret av en debutant, 16 år gamle Hans Erik Ramberg. Deretter kom man seg inn på vinnersporet med fem seire på rad. Fredrikstad og Jevnaker skilte seg etter hvert ut som de beste lagene og lå lenge helt likt i toppen. Avgjørelsene falt ikke før i den siste serierunden. Med seier over Råde på Stadion ville FFK rykke opp om Jevnaker i tillegg avga poeng. Den gang ei. Råde knuste FFKs opprykksdrøm med 3-1. Det var bare å belage seg på et nytt år i 2. divisjon.

I cupen gikk kampen borte mot Sandefjord til ekstraomganger etter 2-2 til full tid. Her scoret hjemmelaget hele tre ganger, og med 3-5 var FFK nok en gang slått ut i 1. runde.

1994 – Kilner ikke nok

Hovedleder: Frithjof Gjermundsen
Sportsutvalgets leder: Arne Pedersen
Trener: Lars Olof Mattsson
Toppscorer: Andy Kilner (15) 

Det ble god tid til mimring da FFK slet som verst.
Her blar Per "Snæbbus" Kristoffersen og Bjørn
Borgen i gamle avisutklipp.

Per Egil Ahlsen, som hadde hatt deler av treneransvaret i 1993, hadde skrevet under på en treårskontrakt som spiller. Inn som ny trener hentet man inn den karismatiske svensken Lars Olof ”LO” Mattsson. Nye ansikter var også å se på spillersiden da serien tok til. En spiller som mange husker med glede er Andy Kilner, som ble hentet fra Stoke. Den tøftspillende spissen skjøt seg inn i manges hjerter i løpet av 1994-sesongen, men grunnet dårlig økonomi hadde man ikke råd til å beholde ham mer enn ett år. Senere i karrieren gikk Kilner over som manager i den britiske 1. divisjonsklubben Stockport County. Andre nykomlinger var keeper André Andersen fra Trosvik og haldenseren Christer Arnesen. René Kristoffersen, bror av Atle og sønn av ”Snæbbus”, var også en spiller man hadde store forventinger til.

Andy Kilner og André Andersen jubler etter seieren mot Sarpsborg 16. mai.
Foto: Geir A. Carlsson.

Per Egil Ahlsen (fra venstre), Ståle Gundrosen,
Andy Kilner og trener "LO" Mattsson

Steinkjer og Sarpsborg skulle vise seg å bli de hardeste konkurrentene i kampen om opprykk. 16. mai var det igjen god gammel fotballstemning i byen da over 4.300 mennesker møtte opp for å bivåne seriekampen mellom FFK og Sarpsborg. For første gang på lang tid måtte speakeren be folk om "å trekke sammen". Først to minutter før slutt kom kampens eneste scoring da Andy Kilner headet et innlegg i mål og nesten laget hull i nettet, en scoring som ble pratet om i lang tid etterpå. Noen poengtap kom utover i sesongen, og ingen av de tre lagene klarte å rykke fra. FFK tapte nest siste kamp mot Verdal 4-0, og dermed var det bare teori som kunne redde opprykket. Rødbuksene måtte slå Namsos samtidig som Sarpsborg måte tape for Nybergsund. Sarpingene kriget seg til 0-0, da hjalp det ikke at FFK vant hele 7-2. Sarpsborg rykket opp, mens FFK havnet på 2. plass på bedre målforskjell enn Steinkjer.

I 3. runde i cupen spilte man en god kamp mot tippeligalaget Lillestrøm. Selv om rødbuksene imponerte ble romerikingene for sterke og vant 2-1.

Vinterstille på Stadion.

1995 – aldri i nærheten av opprykk

Hovedleder: Øystein Ogre
Sportsutvalgets leder: Alf Gustavsen
Trener: Lars Olof Mattsson
Toppscorer: Per Christian Pettersen, Atle Kristoffersen (8)  

Morten Simonsen (til venstre) og
Tom Freddy Aune. Aune vendte
tilbake etter ett år i Sogndal.

Det skapte store overskrifter da Per Egil Ahlsen ble sparket ut av spillestallen i januar 1995. Argumentet var at han ikke lenger holdt tilstrekkelig sportslig nivå. Helten fra ’84 følte seg urettferdig behandlet, og mottok massiv støtte. Slik behandlet man da ikke en av sine egne legender. Klubbledelsen var derimot urokkelig, og dermed startet man sesongen 1995 uten Ahlsen i stallen.

Nye på laget var mossingen Per Christian Pettersen, Lisleby-gutten Morten Simensen og den britiske backen Mark Gardiner. I tillegg gjorde Vidar Kristoffersen og Tom Freddy Aune comeback. Aune hadde spilt et år for tippeligalaget Sogndal.

Serien startet traurig med kun ni poeng på de seks første kampene. De variable resultatene fortsatte utover sesongen og ved sommerferien lå laget på 7. plass. Noe bedre gikk det etter ferien, men laget var aldri i nærheten av opprykk. Til slutt ble det 3. plass, syv poeng bak avdelingsvinner Elverum.

Cupen ble en trist, men minneverdig affære. I 1. runde møtte man Ski som vant 7-6 etter straffesparkkonkurranse.

"LO" Mattsson foran hovedtribunen.

Sesongen ble den siste for "LO" Mattsson. Han hadde mislyktes med målet om å føre rødbuksene ut av fotballens bakgård, og hadde blandete følelser da han forlot byen. Minnene fra Fredrikstad er allikevel gode. "Både familien og jeg likte oss veldig godt, så det var egentlig litt vondt å reise derfra", fortalte han Fredriksstad Blad i 2002. Senere gikk Mattsson over som trener for bittelille Ljungskile. Her sto han og laget for en av svensk fotballhistories største sensasjoner da de rykket til toppserien i 1996.

1996 – høsten ødelegger

Hovedleder: Øystein Ogre
Sportsutvalgets leder: Terje Humlekjær
Trener: Alf Gustavsen
Toppscorer: Morten Simensen (7) 

Sander Solberg var tilbake etter fire år i Viking. Ny på laget var keeperen Lars Kenneth Ringsrød som kom fra Kongsvinger. FFK gjorde faktisk noe så uortodoks som å sette opp billettprisene for å hente de to. Solberg spilte kun åtte kamper denne sesongen før han forsvant til Strømsgodset året etter. Ringsrød var også ferdig etter ett år i klubben, og billettprisene ble satt ned igjen. Ringsrød dukket senere opp i Sarpsborg og Moss.  

”LO” Mattsson hadde gitt seg, og dermed tok sportslig leder Alf Gustavsen over treneransvaret. Gustavsen fikk en flott start på trenerkarrieren. Det ble seier i de fire første kampene, og til tross for et og annet poengtap, ledet laget serien til sommeren.

Sølvtøyet i pokalskapet på Klubbhuset var det eneste
som minnet om gammel storhet mens Aristokraten
kavet rundt i 2. divisjon.

Men nok en gang snudde det da høstsesongen tok til. Mange mente at brygga i Fredrikstad var grunnen til at sommerferien så ut til å ta knekken på spillerne. Det ble hevdet at spillerene var mer interessert i å sitte på brygga og spise og drikke enn å holde fotballformen ved like. Dette er nok en påstand som kan diskuteres, men faktum er at det ofte var spillet på høsten som ødela for opprykk de tunge årene i 2. divisjon. Følgende sketsj fra Atle Jensen og Pål Nielsens "Tre Kæll" er gjengitt i Are Byes bok "Ti år i ørkenen" og illustrerer den gjengse oppfattelsen av hvordan "sommerformen" ble holdt ved like:
"I en hjemmekamp på stadion hadde Jon Forsberg fått en smell, og lysluggen ble sittende utenfor banen med is på foten. Denne varme sommerdagen var det som vanlig lite folk på stadion, og alle tribunesamtaler kunne høres godt. Sketsjens klimaks kommer i det en oppgitt tilskuer etter sigende skal ha ropt: "Men hvor har det blitt av Forsberg". Brøkdelen av et sekund senere kommer svaret fra en helt annen kant av tribunen: "Han sitter på Mets og holder av bord".

Christer Arnesen i kamp med Kvik Haldens
Tam Thien Tran.

Muligheten for avdelingsseier var fortsatt til stede da serien nærmet seg slutten, men med tre tap og tre uavgjort på de seks siste kampene ble opprykkshåpet knust. Til slutt havnet man på 3. plass, hele 11 poeng bak Sarpsborg på første.

I cupen ble det et forsmedelig 2-3-tap borte mot Østsiden i 1. runde. Det skulle bli flere tap på Lundheim i årene som fulgte.

24. juni kom Wimbledon FC, "The Crazy Gang", på gjestebesøk. Den gamle storklubben, ledet av Vinny Jones, spilte treningskamp mot FFK på Stadion. Kampen gikk i feriemodus og endte 0-0, men uansett var det stort for norske 2. divisjonsspillere å bryne seg på Premier League-stjerner. En ivrig autografjeger fikk for øvrig et minne for livet da en irritert Jones slang ham i veggen etter at unggutten avbrøt en fotoseanse. Wimbeldons Øyvind Leonardsen måtte ta jobben som fredsmegler.   

1997 – økonomi, forsterkninger og trenerbråk

Hovedleder: Henning Forsberg
Sportsutvalgets leder: Terje Humlekjær
Trener: Alf Gustavsen, Tore Jan Solvang, Kai-Erik Herlovsen
Toppscorer: Morten Simensen (11)

Trener Alf Gustavsen.

Dårlig økonomi var stadig et tilbakevendende tema. Å leve på ettergivelse fra velvillige kreditorer var ingen god løsning i lengden, klubben var avhengig av å tjene penger. Etter 1996-sesongen hadde klubbens gjeld steget  til over tre millioner kroner, og det var klart at noe måtte gjøres. En arbeidsgruppe ledet av Henning Forsberg skaffet kapital til opprettelsen av to nye aksjeselskap – FFK Sport ASA og FFK Eiendom AS. FFK Sport ASA skulle ta seg av seg av administrasjon av A-, rekrutt- og juniorlaget, mens FFK Eiendom AS kjøpte Stadion og bygningene som hørte til for at klubben skulle bli kvitt gammel gjeld. Investorene i FFK Eiendom AS forpliktet seg til å kjøpe aksjer i FFK ASA.

Klubbens medlemmer vedtok den nye aksjemodellen på generalforsamlingen 23. februar 1997. Fredrikstad Fotballklubb gikk fra å være en selvstendig klubb til å bli et aksjeselskap, men samtidig reddet man muligens klubben fra konkurs.

Man satset hardt til 1997-sesongen, og flere nye spillere ble hentet inn. Blant disse var svenske Joacim Jonsson og Skeid-spillerne Hjalmar Johansen og Tom Hammerborg. Spesielt Johansen skulle vise seg å være en solid forsterkning.

Til tross for nye spillere var resultatene like variable som året før da serien kom i gang. Man startet riktignok bra, og FFK lå på tabelltopp etter syv serierunder. De fire neste kampene endte derimot med tre tap og en uavgjort, og laget falt nedover på tabellen. I tillegg havnet trener Alf Gustavsen i åpen konflikt med klubbledelsen, og 18. august fikk Gustavsen sparken etter et nytt tap for Østsiden. Saken endte i retten, og Gustavsen tapte på alle punkter.

Tore Jan Solvang og den gamle FFK-helten Kai Erik Herlovsen tok over som trenere uten at det hjalp nevneverdig. FFK havnet til slutt på 4. plass, den dårligste plasseringen i 2. divisjon til nå. 

Sulemane Sane.

En av sakene som gjorde at Gustavsen kom på kant med resten av klubbledelsen var beslutningen om å hente ghaneseren Sulemane Sane.  En lang rekke spillere ble hentet inn på 90-tallet for å få den gamle aristokraten tilbake på rett kurs, men ofte endte de nye spillerne opp som benkevarmere og forsvant etter kort tid. En av disse var Sulemane Sane. 19-åringen ble hentet fra Ghana i august 1997 og ble lansert med brask og bram som FFKs nye superspiss. "Jeg har alltid vært et talent og jeg håper talentet slår ut for fullt i FFK", erklærte han til Fredriksstad Blad. Det gjorde det ikke. Etter fire kamper og ingen mål ble han plassert på flyet tilbake til Ghana. Det kan sikkert være mange grunner til at stakkars Sulemane Sane ikke ble noen hit i FFK. Integrering var for eksempel ikke noe man prioriterte høyt. "Vi har bedt Ronny Swendsen ta seg litt av ham. Ronny går skadet for tiden", uttalte sportslig leder Terje Humlekjær.

Men det som gjorde saken ekstra spesiell var at ingen i klubbens ledlelse ville vedkjenne seg at de hadde hentet spilleren. Alf Gustavsen hevdet at han aldri ble informert om at Sane skulle komme til FFK. Henning Forsberg og Terje Humlekjær hevdet på sin side at Gustavsen hadde blitt "informert på hjørnet utenfor Stadion i juni eller juli". Saken ble dermed kjent som "Informert på hjørnet"- saken og rullet videre til partene som nevnt møttes i retten.

FFKs Magnus Amundsen (t.v) og Per Morten
Kristiansen var med i Norges U-17-tropp til EM
i Skottland i 1998. Foto: Geir A. Carlsson.

Alf Gustavsen var nok en konservativ trener som vernet om sine idéer, og det kravstore publikummet på hovedtribunen fikk etter hvert nok av trenerens disposisjoner. Journalist Are Bye har skrevet en bok, "Ti år i ørkenen", om FFKs tid i 2. divisjon. Der forteller han om seriekampen på Stadion mellom FFK og Selbak 21. juni hvor de hardtarbeidene gjestene kjempet hjemmelaget ut av stilen og berget et hederlig 0-0-resultat. At man ikke maktet å vinne over et lag som så langt ikke hadde tatt et eneste poeng så langt i serien, fikk folk til å se rødt. Selv ikke i kampens siste minutter ville Gustavsen sende folk frem for å angripe, og mishagsytringene haglet fra tribunen. Til slutt gikk mange i protest.

Cupen ble en slags oppmuntring. Begge de to første kampene mot Grue og Sarpsborg gikk til straffesparkkonkurranse, og FFK vant begge. I 3. runde imponerte rødbuksene stort på Stadion ved å Lyn 2-0. Så var det stopp. Viking revansjerte cuptapet i ’84 med å vinne 4-0 i Stavanger.

Akkurat som året før var det duket for storfint besøk ta Tottenham Hotspur kom på besøk 18. juli. Og akkurat som året før gikk kampen i lavt tempo og endte 0-0. Kampen var faktisk David Ginolas debutkamp for Tottenham. Etter kampen var trykket fra autografjegere så stort at Ginola, Darren Anderton, Sol Cambell, Steffen Iversen og de andre stjernene måtte bli evakuert ut i spillerbussen av FFKs vakter.

FFKs lag 1997. Bak fra venstre: Morten Simensen, Per Herman Puck, Joacim Jonsson, Pål Pettersen, Morten Hansen Midten: Glenn Flandorfer, Per Christian Pettersen, Tom Freddy Aune Foran: René Kristoffersen, Jon Hermansen, Magnus Hilmersson, André Andersen, Christer Arnesen, Atle Kristoffersen og Tom Hammerborg.

1998 – så nær, så nær

Hovedleder: Odd Hasselgård
Sportsutvalgets leder: Terje Humlekjær
Trener: Bjarne Rønning
Toppscorer: Lars Petter Hansen (11) 

Smakfullt? FFKs nye spisspar Mats Rotting og
Lars Petter Hansen.

Ny trener for året var meritterte Bjarne Rønning. Rønning brakte ny optimisme til byen.

Skulle man endelig lykkes med å rykke opp fra norsk fotballs bakgård?

Nye spillere ble også hentet inn. Rådes storscorer Lars Petter Hansen og svenske Mats Rotting var blant de nye ansiktene. Hansen ble en umiddelbar hit, men Rotting, som skal ha hevet rundt 200.000 kroner i lønn, huskes best for å ha skallet ned Runars Jørn Sætevik før han utover i sesongen ble plassert på benken og etter et år forsvant fra klubben.

Det hører til sjeldenhetene at spillere blir i en klubb i ti år i disse dager. Heldigvis finnes det fortsatt spillere som Pål André Czwartek. Askimgutten ble hentet fra Moss, og ble snart fast inventar på høyrebacken. Der har han blitt siden.

Czwartek har kontrakt med FFK ut 2008-sesongen.

Pål André Czwartek. Klubblegende.

Fredrikstad startet serien forrykende og var ubeseirede etter ni kamper. Nok en gang ble det tap på Østsiden, men laget holdt seg i toppen hele sesongen. 17. august slo man den argeste rivalen Ørn 1-0 i Horten, og FFK var i føringen.

Men et par svake resultater gjorde at Ørn spiste opp forspranget, og før siste serieomgang lå de to lagene helt likt med Ørn foran på bedre målforskjell. Ørn måtte avgi poeng borte mot Råde om ikke FFK skulle finne på å vinne usannsynlig mye. Det ble en solid 7-0-seier borte mot Larvik/Turn, men det var ikke nok. Ørn slo Råde 3-1 og knep avdelingsseieren. Råde hadde attpåtil bommet på straffespark på stillingen 2-1. Man var bokstavelig talt slått på målstreken.

I cupen ble det nok en gang tidlig exit. Kjelsås ble for sterke i 2. runde og vant 1-0 på Stadion.

En skjeggete Morten Simensen gir Joacim
Jonsson en klem. Foto: Geir A. Carlsson.

Morten Simensen var i fokus gjennom sesongen. Ikke på grunn av spillet sitt, men fordi han nektet å barbere seg før opprykket var sikret. Noe opprykk ble det som nevnt ikke, og etter sesongslutt måtte Simensen krype til korset og finne fram barberhøvelen.

Spillere som ikke har slått til i FFK-drakta kunne man sikkert skrevet en egen bok om. Hvem som er den største "floppen" kommer nok an på øyet som ser, men det er liten tvil om at Mathias Petterson Pohl er en sterk kandidat. Are Bye forteller i sin bok at allerede før svensken kom i 1998 var forventningene skrudd i været. Midtsopperen ble beskrevet som tempo- og hodesterk, men viste seg snart å ikke være noen av delene. Han fikk totalt 11 kamper, gikk skadet store deler av sesongen, og forsvant tilbake over kjølen etter en sesong, 140.000 kroner rikere.   

Bye forteller også at Bjarne Rønning ga hver spiller et individuelt treningsopplegg de skulle følge i løpet av sommerferien og innførte et bøtesystem på 100,- for hver kilo spillerne la på seg. Lars Petter Hansen skal ha måtte punge ut med 900,- da spillerne møttes igjen før høstsesongen. 

1999 – det absolutte lavmål

Hovedleder: Finn Mikaelsen
Sportsutvalgets leder: Åge Johansen
Trener: Bjarne Rønning
Toppscorer: Lars Petter Hansen (9)  

Bjarne Rønning.

1999 er et år de fleste FFK-tilhengere bare vil glemme. Optimismen var nok stor etter at man kun var noen mål fra å knipe avdelingsseiren året før. Optimismen ble snart snudd til frustrasjon og avmakt. Det ene begredelige resultatet fulgte det andre. FFK tapte ti av 22 kamper, og en stund sto laget i fare for å rykke ned til 3. divisjon, samme divisjon som andrelaget hadde rykket opp i året før. Nå berget man riktignok plassen, men en 8. plass til slutt var uansett en katastrofe. Så lavt hadde klubben aldri havnet i seriesystemet.

Til den siste hjemmekampen mot Nybergsund dukket det opp 142 tilskuere - 56 betalende og 86 med frikort. Men bunnen var heldigvis nådd.

I cupen overrasket man stort ved å rundspille og vinne hele 5-0 borte over 1. divisjonslaget Hønefoss. I 2. runde ble derimot Vålerenga for sterke. Bohemene fra Oslo øst vant 3-0 på Stadion.

En gledelig ting å merke seg fra et ellers bedrøvelig år: FFKs trofaste supporterskare, Plankehaugen, ble dannet i 1999.

Av: Martin Henriksen.

Publisert 23. mai 2008 kl 14:00.