1980 – svak start, sterk sluttspurt

Hovedformann: Yngvar Wernersen
Formann i Sportsutvalget: Svein Johannessen
Oppmann: Kai Nilsen
Trener: Huib Ruygrok, Knut-Erik Rikheim
Toppscorer: Reidar Lund, Steinar Bærøe Mathisen (9) 

FFKs lag 1980 besto av Reidar Lund, Terje Jensen, Tore Jan Solvang, Per Egil Ahlsen, Kai Roger Olsen, Kai Erik Herlovsen, Åge Johansen, Steinar Berøe Mathisen, Frode Hansen, Tommy Warchol, Lars Sørlie, Jan Erik Audsen, Viggo Gilberg, Rino Nilsen, Lars Petter Hauge, Johnny Holberg, Frank Solvang, Stein Haugan.

FFK fikk en håpløs start på sesongen i sitt comeback i 1. divisjon. 0-3-3 på de seks første kampene sendte laget rett ned i bunnstriden. Noen av problemene ble tilskrevet treneren Huib Ruygrok. Den eksentriske nederlenderen, som tidligere hadde trent Molde, fant seg aldri til rette i Plankebyen, og uttalte seg negativt til pressen om både spillere og klubbledelse. Allerede 19. mai var Ruygrok ferdig i klubben. Selv om Ruygrok nok ikke var den enkleste å forholde seg til, må nok de dårlige resultatene også forklares med at man startet sesongen med hele ni spillere som aldri tidligere hadde spilt toppseriefotball. Som ny trener hentet man inn Lerviks trener Knut Erik Rikheim. Rikheim var en gammel kjenning som tidligere hadde gått gradene i FFK. Man er som kjent glade i det lokale her i byen, og med Rikheim kom en ny entusiasme inn i laget.

En betenkt Knut Erik Rikheim da Start ledet 2-0.
I midten Johnny Holberg og til høyre Lars
Petter Hauge.

Første seier kom i 7. runde mot Lillestrøm, og deretter gikk det riktig så fint. Den nå 19-årige Frode Hansen storspilte i FFK-målet. I neste serierunde sto man for en virkelig bragd da man snudde 0-2 til 4-3-seier borte mot serieleder Start.

Hjemme mot Molde 8. september lå FFK under 0-2 til pause, men snudde kampen fullstendig i 2. omgang og vant til slutt 5-2. Plassen ble definitivt sikret da Moss ble slått 1-0 på Melløs i nest siste serieomgang. Til slutt havnet laget på en solid syvendeplass, kun fire poeng bak bronseplassen.

Det var kattens lek med musen da det gamle storlaget Odd kom til Stadion i cupens 3. runde. FFK vant 8-0. En knepen 2-1-seier over Molde i 4. runde holdt til ny kvartfinale. Molde dominerte store deler av kampen, men var ineffektive foran mål. "Det var ikke Fredrikstads skyld at MFK ble slått ut", mente Romsdals Budstikke.

I kvartfinalen ble nok en gang Lillestrøm for sterke. Kanarifuglene vant 3-1 etter mål av blant andre nåværende Start-leder Erik Solèr. En annen LSK-spiller var Vidar Hansen som etter tre år i eksil vendte tilbake til FFK året etter.

Om ”Fredrikstadgutter våre veier” regnes som klubbens nasjonalsang, må ”Fredrikstad er laget i vår by” sies å være en god nummer to. Kulthiten ble gitt ut på single i 1980 med Reidar Lund på platecoveret.

1981 – tilbake i toppen

Hovedformann: Yngvar Wernersen
Formann i Sportsutvalget: Svein Johannessen
Oppmann: Kai Nilsen
Trener: Knut-Erik Rikheim
Toppscorer: Per Egil Ahlsen, Vidar Hansen (9) 

Seriestarten i 1981 var like begredelig som året før. Tre tap og to uavgjort på de fem første kampene bar bud om en tung sesong. Men så skulle det ikke bli. I 6. runde kom man inn på vinnersporet med 2-1 over Vålerengen (som til slutt ble seriemestere). Deretter gikk det slag i slag. Et og annet tap kom, men man oppnådde også en rekke sterke resultater – som 5-0 borte mot Lyn og 6-0 hjemme mot Brann. Med 45 mål på 22 kamper var FFK mestscorende i serien. Det holdt til fjerdeplass til slutt, ett fattig poeng bak Rosenborg på bronseplass. I kampene mot Rosenborg stiftet man for første gang kjennskap med en kar som for alltid vil ha en spesiell plass i Fredrikstad-publikummets hjerter: Knut Torbjørn Eggen. I kampen på Fredrikstad Stadion presterte Eggen å bli utvist etter å ha revet ned Vidar Hansen. Bortekampen mot Rosenborg var en utsatt kamp som fotballforbundet berammet til 16. mai. Kampen før nasjonaldagen ble en publikumssuksess, og dermed var grunnlaget lagt for norsk fotballs store festdag.

Frode Hansen ga seg forsikringsbransjen i
vold da han la opp som fotballspiller. Og
FFK-koppen var med.

Cupen bød på to minneverdige kamper mot nabolagene fra Sarpsborg og Moss. Tredjerundekampen på Sarpsborg Stadion bød på hockeyresultatet 6-4 i FFKs favør. Da man tok turen til Melløs for å vingeklippe kråker gikk alt derimot skeis. Moss vant hele 6-0. Var det her mossekomplekset startet?

Massakren på Melløs til tross, Frode Hansen fortsatte storspillet i 1981 og ble den første FFKer på landslaget siden 1972 da han ble tatt ut i troppen som spilte 2-2 mot Nigeria i Oslo.

Hansen var samme år på prøvespill hos Manchester United, men valgte å takke nei da storklubben tilbød ham kontrakt. Han vil heller satse i FFK. Sånt får man høy stjerne av!

Da Åge Johansen takket av etter ti sesonger i FFK mistet man samtidig en av lagets beste indreløpere noensinne. En annen som forsvant etter 1981-sesongen var trener Knut-Erik Rikheim. Han ble hentet til Vålerenga for å ta Oslo-laget til nye høyder, men noen stor suksess ble det ikke. Etter et halvt år trakk Rikheim seg som VIF-trener. Senere vendte han tilbake til Fredrikstad for å jobbe som lærer.

Optimist.

1982 – Knapp blir syndebukk

Hovedformann: Geir Kristoffersen
Formann i Sportsutvalget: Asle Arntsen
Oppmann: Kai Nilsen
Trener: Tony Knapp
Toppscorer: Vidar Hansen (7)

Tony Knapp fra tiden i Leicester
hvor han spilte fra 1955 til 1961.

Det hadde nesten blitt medalje i 1981. Da man hentet inn tidligere Viking-trener Tony Knapp før seriestart i 1982 trodde mange at tiden endelig var kommet for et nytt seriegull. Så skulle ikke skje.

Det startet derimot brukbart. Første seriekamp endte med 2-0 over Viking, noe som førte FFK til topps på tabellen. Dette er foreløpig siste gang FFK har toppet landets ypperste liga. Deretter kom de dårlige resultatene på rekke og rad hvor tap og uavgjort fulgte hverandre. Laget vant kun fem av 22 kamper. Da status var satt lå FFK på 10. plass. Det betydde kvalifiseringsspill om retten til å bli i 1. divisjon.

Motstandere var avdelingsvinnerne i 2. divisjon, Eik og Steinkjer. Det ble et forsmedelig hjemmetap da Eik, med Erik Thorstvedt i mål, vant 3-2. Dermed måtte man slå Steinkjer borte, mens Eik ikke måtte vinne da de skulle møte trønderne hjemme i siste kamp. FFK gjorde sin del av jobben og vant 3-1 på Gulbergaunet. Man bet negler da Eik og Steinkjer møttes i den avgjørende kampen, og nervøsiteten ble til skuffelse da det var klart at Eik hadde vunnet 2-1. Vestfoldingene rykket opp, Fredrikstad Fotballklubb var tilbake i 2. divisjon.

Lars Sørli og Jan Erik Audsen slet med å
stoppe Moldes Steinar Henden. Her fra
seriekampen i Molde som endte 0-0.
I cupen ble det derimot tap.

I cupen var man nær å avansere til semifinalen. I kvartfinalen i Molde ledet FFK 1-0 til det gjensto sekunder av full tid. Da utlignet moldenserne. I sluttsekundene av andre ekstraomgang gjentok historien seg. Molde fikk det avgjørende målet, mens FFK-spillerne måtte ta fatt på en lang hjemtur.

Mye av skylden for fadesen i serien ble tillagt trener Knapp. Klubbens styre skrev et brev hvor de i detalj forklarte hvor man mente treneren hadde feilet. Man hadde derimot ikke økonomi til å sparke engelskmannen, og dermed ble Tony Knapp sittende som trener for laget også året etter.

Flere lovende unggutter fikk sine debuter på A-laget i 1982. En av disse skulle bli en trofast sliter gjennom mange tunge år. Atle Kristoffersen var sønn av Per ”Snæbbus” Kristoffersen, og ble i klubben frem til 1997 (kun avbrutt av et opphold i Moss).

Kai Erik Herlovsen i Borussia-drakt.

En annen var Espen Engebretsen, lagets mangeårige kaptein. Engebretsen spilte 225 seriekamper for FFK før han ga seg etter nedrykket i 1992.

Det største av dem alle var Skjærviken-gutten Jørn Andersen. Etter to sesonger i FFK forsvant den lovende spissen til Vålerengen før han fikk en stor karriere i Tyskland, både som spiller og trener.

Kai Erik Herlovsen ble solgt til Tyskland og Borussia Mönchengladbach dette året for en halv million kroner. Herlovsen ble dermed den første FFK-spiller som ble solgt direkte til en utenlandsk klubb.

1983 – overlegent opprykk

Hovedformann: Odd Aas
Formann i Sportsutvalget: Asle Arntsen
Oppmann: Kai Nilsen
Trener: Tony Knapp
Toppscorer: Reidar Lund (20) 

Misnøyen med trener Tony Knapp var stor etter nedrykket i 1982. I 1983 snudde derimot vinden. Man satset selvsagt hardt for å rykke rett opp igjen til det gode selskap, og Knapp skulle vise seg å være riktig mann til å styre skuta.

FFK var helt overlegne i 2. divisjon avdeling A. Laget vant 18 av 22 kamper og satte en enestående scoringsrekord for 2. divisjon. 84 mål ga nesten fire mål i snitt per kamp. Reidar Lund ble (som vanlig) toppscorer med 20 mål, med Jørn Andresen like bak på 18. Et suverent opprykk var sikret med åtte poeng ned til neste lag. At klubben samtidig fylte 80 år gjorde at man hadde god grunn til å hylle seg selv.

Kjelsås ble slått 3-0 i cupens 1. runde. Her er Lars Sørlie i kamp med senere FFK-trener Bjarne Rønning. Foto: Geir A. Carlsson.

At det uansett var forskjell på 1. og 2. divisjon fikk man merke da elitelaget Bryne ble trukket i cupens 4. runde. Jærbuene vant så klart som 6-3.

14. juli spilte FFK treningskamp på Stadion mot det tyske storlaget Bayern Leverkusen. 1.592 tilskuere fikk se FFK vinne 1-0 etter mål av Atle Kristoffersen. Reidar Lund bommet for øvrig på straffe.

Atle Kristoffersen scorer kampens eneste mål mot Bayern Leverkusen. Kristoffersen er spilleren med flest seriekamper for FFK. Mellom 1982 og 1997 spilte han 273 ligakamper for rødbuksene. Foto: Geir A. Carlsson.

Mer storfint besøk ble det da det engelske 1. divisjonslaget Ipswich kom besøk 8. august, og denne gangen ble det uavgjort 1-1. Vidar Hansen satte inn FFKs mål etter 22 minutter, mens Russel Osman utlignet for Ipswich etter 43 minutter. 3013 betalende tilskuere hadde tatt veien til Stadion for å få en smak av internasjonal fotball.

Vidar Hansen scorer FFKs mål mot Ipswich. Keeper Paul Cooper og Terry Butcher er sjanseløse. Foto: Geir A. Carlsson.

NRK-legenden Bjørge Lillelien var konferansier
under kampen mot Ipswich. Foto:
Geir A. Carlsson.

Per Egil Ahlsen hadde så langt spilt både høyre og venstre back, men aldri funnet seg helt til rette. Da Tony Knapp plasserte ham i en fri rolle som libero, slo Ahlsen derimot ut i full blomst. 1983-sesongen skulle bli hans store gjennombrudd. Sin første landskamp av i alt 54 fikk den senere FFK-treneren mot Finland i oktober.

Etter jubelsesongen var det flere som ønsket å ha med Tony Knapp videre, men briten var uansett ferdig i klubben. Kvelden før han dro forærte styret han en bonus på 10.000 kroner.

I dag er det mange som ser på han som en av tidenes beste FFK-trenere. Tiden i FFK hadde nok gjort inntrykk på Knapp også. I et intervju med Demokraten i 2004 fortalte han at FFK anno 1983 var det beste laget han noensinne hadde trent, og ga ham en fotballmessig opplevelse han ikke hadde følt verken før eller siden.

"Per Egil Ahlsen, Lars Sørlie, Vidar Hansen, Jørn Andersen, Reidar Lund. Hvilke spillere! Jeg har aldri vært involvert i et lag med så mye fotballkunnskap og talenter. De manglet bare selvtillit og det forsøkte jeg å gi dem. Jeg kan lukke øynene og se dem spille den dag i dag. De minner meg om Arsenal; bevegelsen og fleksibiliteten var imponerende. Det var en gave for enhver trener å få trene en slik gjeng”.

René Olsen og Vidar Kristoffersen hjelper til med anleggsarbeid på Stadion. Til høyre: Øystein Sunde og Lillebjørn Nilsen i garderoben på Fredrikstad Stadion.

At man nå sto uten trener var én ting. Nedrykkskamp og spill i 2. divisjon hadde gjort at det vanligvis så trofaste publikummet hadde begynt å svikte FFK. Dette hadde ført til lavere inntekter, og etter sesongen ble det klart at klubben hadde et underskudd på en halv million kroner og en samlet gjeld på over millionen. Den dårlige økonomien skulle sette sitt negative preg på klubben i lang tid fremover.

FFK scoret 84 mål og kunne feire et overlegent opprykk. Liggende foran: trener Tony Knapp.

1984 – skuddet til Ahlsen og starten på nedturen

Hovedformann: Svein Johannessen
Formann i Sportsutvalget: Asle Arntsen
Oppmann: Kai Nilsen
Trener: Jan Aas, Per Mosgaard
Toppscorer: Vidar Hansen (7)  

Laget som ble Norgesmestere og rykket ned fra 1. divisjon i 1984. Stallen besto av Per Egil Ahlsen, Lars Sørlie, Jørn Andersen, Vidar Hansen, Morten Thomassen, Espen Engebretsen, Redar Lund, Jan Erik Olsen, Atle Kristoffersen, Jan Erik Audsen, Allan Olsen, Tom Espen Fingarsen, Hans Deunk, Åge Viggo Hansen, Terje Jensen, Vidar Kristoffersen, Henning Johannessen, Arild Andreassen og Tore Jan Solvang.

Fredrikstad Fotballklubb var tilbake i 1. divisjon. Vinteren og våren hadde vært preget av intern uro i klubbens ledelse. Den nyansatte treneren Jan Aas og nyvalgt hovedformann Svein Johannessen hadde tidligere jobbet sammen i utstyrsleverandøren Sportman, men hadde avviklet samarbeidet grunnet personlige konflikter.

Nå ble de derimot tvunget til å arbeide sammen i FFK, og samarbeidsproblemene de to i mellom skulle etter hvert slå negativt ut for klubben.

Bråk var man uansett etter hvert blitt vant til. At dette skulle bli FFKs siste sesong i den øverste serien på 20 år var det nok ingen som hadde trodd.

Til venstre: FFK og Morten Thomassen var på etterskudd borte mot Molde 20. mai. Kampen endte 3-0 til MFK. Til høyre: Moldes Jan Berg, Knut Nesbø og Knut Hallvard Eikrem jubler, mens Per Egil Ahlsen furter.

Serien startet med to tap, men da man slo Viking i 3. serierunde håpet man på at klatringen skulle begynne. Så skjedde ikke. Poengene uteble, og da laget tapte hjemme mot Strindheim i juni lå FFK helt sist. I neste kamp klarte man kun 2-2 i cupkampen mot Lillehammer. Klubbledelsen hadde sett seg lei av dårlige resultater, og dermed ble Jan Aas den første treneren som fikk sparken i Fredrikstad Fotballklubb.

Årets spiller i norsk fotball,
Per Egil Ahlsen.

Gode, gamle Per Mosgaard overtok nok en gang laget, uten at dette hjalp nevneverdig. Man hadde mulighet til å berge plassen da Start kom til Stadion i siste seriekamp. Sørlendingene kjempet om medalje og vant kampen 2-1. FFK var degradert på nytt, Start tok bronse.

I mål for Start sto den gamle FFK-helten Frode Hansen. Mens lagkameratene feiret at de hadde vunnet bronse i serien, satt Hansen og gråt i garderoben etter å ha sendt gamleklubben ned i 2. divisjon. "Det var en helt absurd situasjon. Rundt meg i garderoben feiret lagkameratene at de hadde tatt bronse, mens jeg satt der og var skikkelig skuffet. Men jeg kunne ikke slippe inn mål, selv om publikum rundt krevde at jeg skulle gjøre det. Da Start-bussen kjørte hjem til Kristiansand, ble jeg igjen i Fredrikstad. Følelsen over å ha bidratt til at FFK rykket ned var vond", fortalte han til Fredriksstad Blad i 2005.

Cuphistorien i 1984 er kjent for de fleste med rød/hvite følelser. Til tross for svakt spill i serien lot ikke FFK seg stoppe og leverte en rekke svært gode kamper. Cup er nå en gang cup.

Frigg ble slått enkelt 6-1 borte i første kamp, før det måtte omkamper til for å bli kvitt Lillehammer. 1-0 holdt mot Brumunddal, før Jerv måtte forlate Stadion med 4-1. Kvartfinalen mot Rosenborg ble en klassiker. En fartsfylt 3-3-kamp på Stadion klarte ikke å skille lagene. Knut Torbjørn Eggen laget straffesparket som ga FFK 1-1. I omkampen på Lerkendal var derimot FFK best og vant 2-0.

2. divisjonslaget Brann ventet i semifinalen. FFK, i lyseblå bortedrakter, leverte en praktkamp i Bergen. Med 4-2 var FFK på ny i NM-finalen. "Det er litt merkelig å tenke på at det er så lang tid siden, men semifinalekampen på Brann Stadion glemmer jeg uansett aldri. Arenaen var fullsatt og det var et vanvittig trøkk. Kan ikke huske at jeg hart vært med på lignende", mimret Atle Kristoffersen til Fredriksstad Blad i 2006. Kristoffersen scoret to mål mot Brann.

Erik Thorstvedt strekker seg hjelpeløst etter ballen.

Per Egil Ahlsen kunne smile bredest da han
traff Thorstvedt etter kampen.

NM-finalene mot Viking er pensum i FFKs historie. Per Egil Ahlsen ble før den første kampen overrakt statuetten for ”Årets spiller i norsk fotball”, stemt fram av spillerne i de tre øverste divisjonene. To offensive lag braket sammen og fulgte hverandre tett hele veien. FFK var uheldige og laget selvmål etter 22 minutter, men Jørn Andresen sørget for balanse rett før pause. Vidar Hansen ga FFK ledelsen etter 78 minutter, Viking svarte umiddelbart. Dermed gikk kampen til ekstraomganger. Seks minutter ut i 1. ekstraomgang fikk FFK frispark midt på Vikings banehalvdel. De færreste ville tenke på å skyte derifra, men mannen for de store anledninger – Per Egil Ahlsen – tok fart og sendte ballen knallhardt i krysset bak en hjelpeløs Erik Thorstvedt. Om skuddet kom fra 30 eller 35 meter diskuteres fortsatt.

Atle Kristoffersen, Vidar Hansen og Jørn Andersen
leker seg litt med "bøtta".

Viking utliknet derimot til 3-3 to minutter ut i 2. ekstraomgang, og dermed var det duket for omkamp uken etter.

16.000 mennesker tok veien til Ullevaal søndag 28. oktober og kunne se Jørn Andersen gi FFK ledelsen allerede etter fire minutter. Per Egil Ahlsen doblet ledelsen på straffe etter 18 minutter, og 2-0 sto seg til pause. Viking skapte ny spenning da de reduserte etter drøye timen.

Seieren syntes sikker da Terje Jensen la på til 3-1 etter 68 minutter, men minuttet etter svarte Viking med en ny redusering. Flere mål ble det derimot ikke. Fredrikstad Fotballklubb kunne feire sitt tiende Norgesmesterskap.

Over 20.000 mennesker hyllet laget med fakkeltog da mesterne vendte tilbake til Plankebyen.

To spennende spillere fikk sine A-lagsdebuter i 1984. Gressvikgutten Vidar Kristoffersen markerte seg raskt som et driblefantom og en tekniker utenom det vanlige. Hans Deunk kom fra Moss hvor han hadde vært med å vinne cupgull året før. Sammen med Simen Brenne er han den eneste spilleren som har vunnet NM-gull to år på rad med to forskjellige klubber. Deunk skulle vise seg å bli en nyttig tilvekst.

Vidar Kristoffersen i kjent stil.

1985 – aldri i nærheten av opprykk

Hovedleder: Svein Johannessen
Fotballformann: Per Bolstad
Trener: Per Mosgaard
Toppscorer: Per Egil Ahlsen, Steinar Bærøe Mathisen (9)  

Jørn Andersen fikk ingen landskamper som
FFK-spiller. Han debuterte på landslaget som
VIF-spiller borte mot Øst-Tyskland 17. april 1985,

Jojolaget FFK var tilbake i 2. divisjon, og denne gang dessverre for å bli. Borte var Vidar Hansen og Jørn Andersen, men de fleste mente at laget uansett var godt nok til å rykke rett opp igjen. Sesongen startet brukbart med fire seire og tre uavgjort, men med 2-5-tap for Sogndal kom vendepunktet. Deretter fulgte det ene elendige resultatet etter det andre, og man ble raskt hektet av i toppstriden.

Det vanligvis så trofaste hjemmepublikummet hadde også begynt å svikte laget i takt med de svake prestasjonene. Til den siste hjemmekampen kom det 510 tilskuere. Ved sesongslutt lå laget på 6. plass, langt fra hva målsetningen hadde vært.

Per Mosgaard var sikker på seier mot Bangor
City. Slik gikk det ikke.

I cupen slet man seg til 1-0 over nabo Østsiden, men i 2. runde ble Manglerud/Star for sterke. Med 0-1 var de regjerende Norgesmesterne ute allerede i 2. runde. En aldri så liten cupbombe.

Gjennom NM-gullet året før hadde man kvalifisert seg til cupvinnercupen. Stemningen var god da man trakk lille Bangor City fra Wales. Dette var nesten for walk over å regne. Det mente også trener Mosgaard. ”Vi tar en kopp kaffe og går ut og slår dem”, utbasunerte han før kampen. Men gjestene sjokkerte alle med å ta ledelsen på Stadion i en kamp som endte med skuffende 1-1. Ingen av lagene maktet å score i returen, og med 1-1 sammenlagt gikk de hardtarbeidende waliserne videre til 2. runde.

Hva skal jeg velge? Reidar Lund hadde valget mellom å fortsette i FFK eller gå til hjembygdas Råde IL. Etter 1985-sesongen byttet han til den brune Råde-trøyen.

Det skulle gå lang tid før Fredrikstad Fotballklubb igjen skulle få sjansen til å spille europacup.

Sesongen hadde vært en stor skuffelse. Bedre ble det ikke av at klubbens dårlige økonomi begynte å merkes. Noe av skylden la man på den svake publikumsoppslutningen. Underskuddet var på 325.000 kroner, mens den samlede gjelden var på nesten en million.

Spillerimport var fortsatt et forholdsvis ukjent begrep for FFK. I A-lagets 16-mannstropp til bortekampen mot Bangor City var keeper Jan Erik Olsen den som hadde vokst opp lengst fra Fredrikstad. Han var nemlig fra Tistedalen.

På 80-tallet nøyde man seg med Cola når man skulle på bortetur.

1986 – ny nedtur for ungt lag

Hovedleder: Leiv Bunes
Fotballformann: Kjell Andreassen
Trener: Reine Almquist
Toppscorer: Vidar Hansen (12)  

FFKs nye trener Reine Almquist, her sammen
med keeper Arild Andreassen.

Vidar Hansen hadde kommet tilbake etter ett år i Lillestrøm, men en rekke av de meste fremtredende spillerne fra gullsesongen 1984 hadde gitt seg. Blant disse var Jan Erik Olsen, Terje Jensen og ikke minst legendariske Reidar Lund. For å styre det unge laget hentet man inn den svenske trenernomaden Reine Almquist. Den gamle landslagsspilleren hadde hatt stor suksess som trener både i hjemlandet og for Djerv 1919.

Tysklandsproffen Kai Erik Herlovsen hadde gått skadet store deler av 1985-sesongen, og i 1986 vendte han tilbake og spilte vårsesongen for FFK. Etter sommeren var han derimot tilbake i godt gammelt slag og reiste tilbake til Borussia Mönchengladbach.

Serien startet riktig så fint, og til sommeren lå FFK kun to poeng bak lederlaget Eik. Så begynte elendigheten. På de ni siste kampene spilte man seks uavgjort og fikk kun én seier. Det var langt fra godt nok for å være med å kjempe om opprykk. Til slutt ble det 4. plass.

FFKs lekre treningsdrakter fra 80-tallet.

For andre året på rad hadde man mislyktes med målsetningen om opprykk.

I cupen nådde laget 4. runde etter 3 x 2-1 i de tre første kampene mot Tune, Kvik/Halden og Pors. På Kristiansand Stadion ble derimot Start, med den gamle FFK-helten Frode Hansen i mål, for sterke og vant 3-1.

Før sesongstart ble det rapportert at økonomien nå var under kontroll. Det skulle vise seg å ikke stemme.

”Jeg føler det som om jeg står i en tønne med tjære til livet”, sa styreleder Leiv Bunes og siktet til klubbens anstrengte økonomi. I løpet av sesongen opplevde man en betydelig inntektssvikt.

Formann Frithjof Gjermundsen (til venstre i vogna) og oppmann Jan Erik Østberg driver spillerne hardt. Fra venstre: Kent Kierdorf, René Olsen, Atle Kristoffersen, Morten Thomassen (delvis skjult), Hans Deunk og Espen Engebretsen.

1987 – nytt poengsystem og ny mellomsesong

Hovedleder: Geir Kristoffersen
Fotballformann: Frithjof Gjermundsen
Trener: Reine Almquist
Toppscorer: Atle Kristoffersen (17)  

Kent Kierdorf åpner fanpost. Svensken spilte i
FFK fra 1986 til 1988, og det velfriserte hockey-
håret slo selvsagt an hos damene.

En ny legende takket for seg før 1987-sesongen. Per Egil Ahlsen ga seg i FFK og dro til Brann. I Bergen skulle Ahlsen gjøre stor suksess, så mye at Brann-fansen hyllet ham med ”Takk for alt, Per Egil” skrevet på gressmatta da han spilte sin siste kamp for klubben i 1992.

Til seriestart 1987 hadde NFF innført et nytt poengsystem. Seier skulle nå gi tre poeng, og det skulle kåres en vinner i alle kamper. Ved uavgjort ved full tid skulle det avholdes straffesparkkonkurranse med to og ett poeng til henholdsvis vinner og taper.

Straffesparksystemet kan ikke sies å ha blitt en suksess, og ble avskaffet året etter.

Med aristokraten i fritt fall tok Moss over
hegemoniet som Østfolds beste lag. I 1987
ble MFK seriemestere.

Man tok altså fatt på sin tredje sesong i 2. divisjon. Skulle alle gode ting være tre? Det startet med tap i seriepremieren på Stadion mot Djerv 1919, men deretter fulgte syv seire på rad. FFK lå godt til i toppen da lagene tok sommerferie. Nok en gang ble man vitne til et fenomen som skulle ri laget som en mare i mange år fremover. Etter god spill i vårsesongen falt laget sammen på høsten. Laget hang lenge med i toppen, men med tap i de to siste kampene ble det bare 4. plass til slutt.

I cupen ble det nok en exit i 4. runde. Ålesund ble for sterke i kampen på Stadion og vant 2-1.

Morten Hanssen og Jan Rafn i riktig gallaantrekk.

1987 var året Fredrikstad kommune anla en grusbane mellom jernbanen og Christianslund Videregående. Anlegget ble kjent som Mercurbanen, og man håpet at de bedrede treningsforholdene skulle gi laget et løft.

For å hjelpe klubben ut av det økonomiske uføret den hadde havnet i, tok Brynild-sjef Jon Brynildsen og en rekke andre lokale investorer initiativet til å starte aksjeselskapet ”Det årnær sæ”. Resultatet var at man fikk inn en million kroner. Investorhjelpen var derimot til liten nytte. Ved sesongslutt hadde klubbens samlede gjeld vokst til nesten tre millioner kroner.

Vi aner ikke hvorfor Kent Kierdorf er i ferd med å klatre opp i et tog, men stemningen ser i hvert fall ut til å være god.

1988 – svenskehjelp til liten nytte

Hovedleder: Geir Kristoffersen
Fotballformann: Frithjof Gjermundsen
Trener: Reine Almquist
Toppscorer: Hans Deunk, Morten Hanssen (7)  

Jan Rafn (til venstre), Hans Deunk og Kent Kierdorf.

Trener Reine Almquist hadde hentet inn tre svenske forsterkninger det knyttet seg store forventninger til. Tord Holmgren fra UEFA-cupmesterne IFK Göteborg og Torbjörn Lundblad fra Häcken var nye for året, mens Kent Kierdorf hadde kommet sammen med treneren i 1986.

Kierdorf var den som markerte seg mest under tiden i FFK, men å være svensk i Fredrikstad var ikke alltid lett. En dag fant Kierdorf klærne sine i en haug midt i omkledningsrommet etter en av sine første treninger med klubben.
”Jeg hadde satt meg ved feil knagg. Noen hadde revet de ned og de andre spillerne spaserte over klærne mine.”

Frithjof Gjermundsen spilte 62 eliteseriekamper
for FFK mellom 1968 og 1973.  I 1987 og 1988
var han FFKs fotballformann, og i 1992,
1993 og 1994 klubbens hovedleder.

Bitter er Kierdorf derimot ikke over tiden i FFK. Han stortrivdes i klubben og forlot byen med et tungt hjerte.

”Jeg var blitt så glad i Fredrikstad. I FFK som klubb, spillerne, beboerne og hele byen. Det var noe helt spesielt. Min absolutt beste tid. Jeg kjenner det begynner å hamre bare jeg snakker om det”, fortalte han til Fredriksstad Blad i 2002.

Noen stor hjelp så det derimot ikke ut til at svenskene var da serien tok til. Laget tok bare syv poeng på de syv første kampene. Noe bedre gikk det etter hvert, og til ferien lå FFK på 8. plass.

De varierende resultatene forsatte utover høsten, og selv om man til slutt hadde klatret til en 6. plass hadde FFK levert sin dårligste sesong i klubbens historie.

Cupen da? Skralle saker. Etter 4-0 over Selbak i 1. runde, gikk turen til Oslo for å møte Kjelsås. Gutta fra hovedstaden vant 1-0, og cupen var nok en gang over før den hadde kommet ordentlig i gang.

Klubbens dårlige økonomi begynte virkelig å skape problemer. Ved sesongslutt satt man med et underskudd på 1 500 000 kroner, mens gjelden hadde steget til fire millioner. Representantskapets ordfører Jan Aas kom med knallhard kritikk etter at regnskapet ble lagt fram.
”Vi aksepterer regnskapet, men ikke underskuddet. Styret må sterkt kritiseres for ikke å ha innhentet opplysninger. Forretningsførselen er videre rotete, dårlig, uoversiktlig, og opplysninger er tilbakeholdt.”

Det store gjennomtrekket av spillere var også en utfordring. Etter sesongen ga 13 av 22 spillere seg.

Biler har stått som et symbol på klubbens rotete økonomi på 80- og 90-tallet. Her poserer 87-laget med sine nye Lada Samara. Før det hadde det blitt leaset en mengde røde BMW-er til spillerne. "Nå er det fram med syklene", sa kaptein Espen Engbebretsen til NRK da klubben rykket ned til 2. divisjon i 1992.

1989 – ungdommene berger plassen

Hovedleder: Asle Arntsen
Fotballformann: Kjell Andreassen
Trener: Øivind Nilsen
Toppscorer: Morten Hanssen (8) 

Morten Hanssen, til venstre, ble FFKs toppscorer i
1988 og 1989. Her sammen med Tor Spydevold.

Den gamle FFK-spilleren Øivind Nilsen var hentet inn som ny trener, og han fikk ansvar for et svært ungt lag. Gjennomsnittsalderen var 21 år. Nye på laget var blant andre 17-årige Sander Solberg samt juniorlandslagsstopperen Tore Pedersen.

FFK var på ingen måte tippet i toppen, men det unge mannskapene slo godt fra seg. Man maktet aldri å kjempe helt i toppen, men en 5. plass til slutt var absolutt godkjent med tanke på at store deler av laget var skiftet ut.

Nok en gang ble man slått ut i cupens 2. runde. Etter 3-1 over Kvik/Halden, gikk kampen mot Sandefjord til ekstraomganger og straffesparkkonkurranse etter 2-2 til full tid. FFK scoret bare på to av straffene mens Sandefjord scoret på alle fem.

Fremtiden er sikret.

Storspillet til Tore Pedersen var blitt lagt merke til av flere utenlandske klubber. Høsten 1989 ble han solgt til IFK Göteborg før han la ut på en suksessrik karriere i England, Tyskland og Japan.

Den økonomiske situasjonen var i ferd med å knekke klubben, men Sparebanken Østfold strakk ut en hjelpende hånd. Den økonomiske bistanden gjorde at man på slutten av 1989 endelig kunne legge frem et regnskap med overskudd – på snaue 70.000 kroner.

Endelig var det optimisme å spore.

Av: Martin Henriksen.

Publisert 23. mai 2008 kl 14:00.