1950 – seriesølv og NM-gull

Formann: Rolf Johannessen
Oppmann: Henry Olsen
Vintertrener: Walther Røed
Toppscorer 1949/50: Knut Brynildsen, Henry Johannessen, Willy Olsen (9)

FFKs styre 1950. Bak fra venstre: Egil Røed, Gunnar Nilsen, Karl
Olsen. Foran: Håkon Olsen, Rolf Johannessen, Juhl Holmen.

Vi skriver 1950, og dermed starten på tiåret som ga oss Elvis, brylkrem og charterreiser. Det skulle også bli et enestående tiår for Fredrikstad Fotballklubb.

I serien klarte man neste å kopiere fjorårets prestasjoner. Som vinnere av Hovedseriens avdeling B 1949/50, skulle man på ny ut i doble finalekamper, denne gangen mot Fram fra Larvik. Første kamp gikk på Stadion, og hjemmepublikummet ble nok skuffet siden FFK bare klarte 1-1. Fram vant returkampen 1-0 og ble seriemestere. Ny på FFK-laget var Arne ”Lille-Lækken” Pedersen. Leif ”Lækken” Pedersens lillebror er en av FFKs mest meritterte spillere med 231 eliteseriekamper og 40 landskamper.

Norgesmestere 1950. Bak fra venstre: Thorleif Larsen, Leif Pedersen, Odd Aas, Henry
Johannessen, Willy Olsen. Midten fra venstre: Bjørn Spydevold, Erik Holmberg,
Odd Andersen. Foran fra venstre: Åge Spydevold, Kjell Huth, Odd Carlsen.

Med fire tapte finaler siden 1945 bestemte man seg for at nok var nok. Laget imponerte ikke spillemessig, men kom seg greit gjennom de første rundene. I kvartfinalen kjempet man seg til 1-0 over Odd. I semifinalen ventet nok en gang arvefienden fra Sarpsborg, og gulljagende rødbukser lot seg ikke stanse av naboene fra nord. Etter en overbevisende 3-0-seier var FFK nok en gang klare for NM-finalen. Og nå var det FFK-tid.

Finalen mot Brann på Ullevaal 22. september ble aldri noen stor kamp, men FFK kunne gå til pause med 1-0 etter en lobb av Willy Olsen. Thorleif Larsen økte ledelsen før Bjørn Spydevold dundret inn 3-0 fra 40 meter. Brann misset på straffe, og seieren var i grunnen aldri truet.

Redaktør Birger Madsen var en aktiv skribent og skrev bl.a. boken til FFKs 75 årsjubileum. Han var også klubbens formann i 1954, 1955 og 1956.

At kampen ble betegnet som den dårligste finalen på lenge var det ingen som brydde seg om. FFK vant sitt sjette Norgesmesterskap. Publikum stormet banen, løftet spillerne på gullstol, og feiret byens helter på godt gammelt Fredrikstad-vis.

Odd Aas minnes at FFKs spillere var ute etter å revansjere fadesene i '45, '46 og '48. "Vi gikk inn med full innsats for å vinne denne matchen. Noe vi også gjorde", fortalte han senere til NRK.

Fra 1935 til 1950 hadde FFK nå spilt åtte NM-finaler, vunnet fem, og ikke en eneste gang blitt slått ut før semifinalen. Når vi vet at det ikke ble avholdt Norgesmesterskap i perioden 1941-45, blir prestasjonen enda mer imponerende.

1950 var også året hvor FFKs medlemsblad, Rød-Hvit Scorer´n. ble utgitt for første gang. Redaktør var Birger Madsen (som ikke må blandes med Sandefjord-spilleren med samme navn).

Bjørn Spydevold fikk Gullklokka etter landslagets 2-2-kamp borte mot Irland i november. Til sammen fikk Spydevold 37 landskamper. Det sier noe om hans allsidighet som fotballspiller at han spilte på hele sju forskjellige plasser på landslaget, fra høyre back til ytre venstre.

1951 – seriemesterskap nummer fire

Formann: Rolf Johannessen
Oppmann: Henry Olsen
Vintertrener: Walther Røed
Toppscorer 1950/51: Thorleif Larsen (11)

Seriemestere 1950/51. Bak fra venstre: Thorleif Larsen, Arne Pedersen, Odd Ås,
Henry Johannessen, Willy Olsen. Midten fra venstre: Leif Pedersen, Erik Holmberg,
Bjørn Spydevold. Foran fra venstre: Åge Spydevold, Kjell Huth, Odd Carlsen.

Etter en kald vinter hvor snøen tidvis lå en meter høy i Fredrikstad-distriktet, fortsatte FFK storspillet utover våren 1951. Til slutt sto laget igjen som vinner av Hovedserien avdeling A med kun ett tap på 14 kamper. Det betydde seriefinaler mot Odd.

Første finale gikk i Skien, og selv om Odd kriget godt kunne FFK gå til pause med 2-0. Odd fortsatte offensiven i 2. omgang og fikk til slutt reduseringen de jaget. Kampen sto lenge og vippet, men da Henry Johannesen banket inn FFKs tredje mål, var kampen avgjort. Returoppgjøret i Fredrikstad ble også tett. Odd tok ledelsen både 0-1 og 1-2, men FFK svarte begge gangene. Og da Arne Pedersen og Willy Olsen satte inn 3-2 og 4-2 var det ingen tvil. Fredrikstad Fotballklubb tok sitt fjerde seriemesterskap med 7-3 sammenlagt.

I cupen gikk det derimot tyngre. Sørli ble greit slått 6-0 i førsterundekampen på Stadion. Sagene i 2. runde bød derimot på langt hardere motstand. Lettere ble det ikke ved at FFK brant to straffer. Fredrikstad ledet 4-2 da Sagene reduserte fem minutter før slutt. En utlikning lå i luften, men våre gutter red stormen av. 4-3 og avansement med et nødskrik. I de påfølgende kampene gikk det lettere – 4-1 mot Kvik/Trondheim og 5-0 borte mot Jevnaker, men mot Vålerengen i femte runde var det bråstopp. FFK, uten Henry Johannessen, ledet 2-1 til pause, men måtte til slutt se seg slått 5-3. Dette var første gang siden 1935 at laget ikke nådde semifinalen.

Henry J. scorer i seriekamp mot Kvikk fra Trondheim.

Åge Spydevold fikk sin landslagsdebut da Norge slo Holland 3-2, men det var en annen FFKer som stjal de største overskriftene. Henry Johannessen var inne i sin tredje sesong i FFK, og hadde for lengst etablert seg som en viktig spiller både på klubb- og landslag. Mot Holland gjorde han muligens sin beste landskamp, i følge pressen var han ”djevelsk elegant”. En talentspeider fra italienske Fiorentina lot seg også imponere av nordmannen. Så høyt var han ønsket at italienerne tilbød 150.000 kroner samt 1000 kroner i ukelønn for hans tjenester – en uhørt sum da vi vet at en gjennomsnittlig arbeiderlønning i 1951 lå på ca 7000 kroner i året. Men Henry Johannessen takket nei, å flytte til Italia kom ikke på tale. Den italienske klubben ga seg ikke og kom tilbake med et høynet bud, denne gangen på 180.000 kroner (ca. 10 millioner i dag). Johannessen var urokkelig. Han og hans forlovede Ingrid ønsket å bli i Fredrikstad. ”Hadde jeg bare meldt avbud til landskampen i Rotterdam, hadde jeg sluppet alt dette bråket”, sa Henry J. ”Når jeg har lyst til å spille fotball gjør jeg det, føler jeg meg ikke opplagt, lar jeg være. Proffotballen, hvor det blir tvang å spille, passer ikke meg”.

1952 – andre seriemesterskap på rad

Formann: Rolf Johannessen
Oppmann: Henry Olsen
Trener: Franz Köhler
Toppscorer 1951/52: Arne Pedersen, Willy Olsen, Henry Johannessen (8)

Hovedseriemestere 1951/52. Bak fra venstre: Lloyd Pettersen, Arne Pedersen,
Thorleif Larsen, Henry Johannessen, Willy Olsen. Midten fra venstre:
Leif Pedersen, Erik Holmberg, Bjørn Spydevold. Foran fra venstre:
Åge Spydevold, Kjell Huth, Helge Sveberg.

I serien i 1951 var FFK utilnærmelige, og da lagene tok vinterferie lå laget øverst på tabellen med syv av syv seire. Man fortsatte i samme stil da vårsesongen tok til, og FFK sto igjen som vinnere av Hovedseriens avdeling B 1951/52 med imponerende 12-2-0 på 14 kamper. Seriefinalen, som tidligere var blitt spilt som dobbeltkamper borte/hjemme, var nå kuttet ned til én kamp på nøytral grunn. Motstander i finalen på Ullevål var Brann som hadde vunnet avdeling A. FFK som nærmest hadde lekt seg igjennom serien var favoritter til å ta sitt andre strake seriemesterskap, men de 15.000 tilskuerne kunne se at Brann tok ledelsen etter et kvarter. Dette kunne man selvsagt ikke tolerere. FFK skrudde på turboen og gjorde kort prosess. Thorleif Larsen, Bjørn Spydevold og Lloyd Pettersen (som hadde meldt overgang fra Lyn i 1950) scoret i tur og orden, og FFK kunne feire sitt femte seriemesterskap.

Bjørn Spydevold, Erik Holmberg, Henry Johannessen og Leif Pedersen var alle med i Norges tropp i OL i Helsingfors i 1952.

Rolf Johannessen hadde en
lang karriere i FFK, først som
spiller, deretter som trener og
oppmann. Han var klubbens
formann i 1950, 1951, 1952,
1953, 1960, 1961 og 1962.

For seiersvante østfoldinger var ingenting annet enn en ny cupfinale godt nok. Det startet greit med seire over Borre og Aurskog i de to første rundene. I 3. runde skulle man møte sensasjonslaget Kapp Toten, som blant annet hadde fjellturer som en del av treningen. De doble seriemesterne var storfavoritter, men cupbomben smalt så det sang på Toten. Hjemmelaget gikk ut i hundre og kunne ta pause med 2-0. Selv med en redusering i andre omgang måtte FFKs stjerner se seg slått. Askeladden fra Mjøsbygda vant 3-1. For første gang siden 1919 var FFK ute av cupen allerede i 3. runde.

Seriemesterskap til tross, det var den svake cupinnsatsen man fokuserte på da sesongen skulle oppsummeres. Den gamle storspilleren Sten Moe skyldte på ungdommen: ”Før fløy ikke ungdommen på kino og dans, nå tenker de ikke på annet. Etter krigen har ungdommen blitt lat”. Alt var som man vet bedre før.

Trener dette året var østerrikeren Franz Köhler som hevet en lønn på 1.500,- netto i måneden. Köhler huskes blant annet for å ha konstruert en heade-maskin, men som trener hadde han blandet suksess. I 1963 oppsummerte Erik Holmberg FFKs utenlandske trenere etter krigen. Holmberg ga Köhler følgende dom:
"Han var utvilsomt en dyktig kar, men var vanskelig å ha med å gjøre, først og fremst på grunn av det hissige temperamentet, men kanskje allermest fordi han hadde så vanskelig for å omstille seg fra proff til amatør. [...] Mindre heldig var det også når vi skulle ut i terrenget at han satte seg på sykkelen når vi andre sprang. Vi var ikke leie på å ta i, men å bli "pisket" frem av en sykkelrytter er ikke den rette måten for amatører. Det hadde vært så mye lettere om han hadde fulgt oss til fots".

1953 – skuffende jubileumssesong

Formann: Rolf Johannessen
Oppmann: Knut Brynildsen
Trener: Gunnar Andreassen
Toppscorer 1952/53: Henry Johannessen (12)

Fa 50-års arrangementet som FFK og Sarpsborg
hadde sammen på Fredrikstad Stadion.

I 1953 kunne FFK feire sitt 50-årsjubileum, men selv om klubben feiret seg selv med brask og bram ble året på alle måter en mellomsesong. Skeid ble for sterke i serien, og det ble ny cupexit i 3. runde hjemme mot Pors. Overraskende var det derfor at man under et besøk i København slo det danske storlaget Frem København hele 6-1. Danskene var fra seg av beundring over de norske fjellapene. Danmarks trener Leo Nilsen uttalte begeistret at ”Det er utrolig at norsk fotball kan ha et så eminent lag som FFK. Deres østerigsk prægede spill med små korte afleveringer og first-time afleveringer var en ren svir at se”.

En ting som er verdt å nevne fra denne ellers forglemmelige sesongen var at byggingen av FFKs legendariske klubbhus på Stadion ble påbegynt. Klubbhuset sto ferdig i 1954 og ble innviet 15. februar 1955.

Gunnar "Stabbur"-Nilsen.
Nilsen var klubbens formann
i 1959.

Tanken om å bygge et klubbhus hadde blitt fremmet allerede på slutten av 20-tallet. Eksteriørtegninger ble laget den gang, men på grunn av klubbens anstrengte økonomi skulle det går over tyve år før tegningene ble tatt frem igjen. En av grunnene til at tanken om et klubbhus presset seg frem på 50-tallet var at det gamle garderobeanlegget for lengst hadde gått ut på dato.

På et styremøte 23. april 1952 ble det fremmet forslag om kjøp av Onsøygaten 18. Forslaget ble enstemmig vedtatt, og dermed hadde man fått en egen eiendom til det nye klubbhuset. Veien videre var man derimot uenige om, og en periode sto hele prosjektet i fare for å kollapse. Dramatikken toppet seg på styremøtet 19. mars 1954 da ungdomsgruppen stilte seg bak byggekomiteen slik at all motstand ble feid til side.

Dermed var det fritt fram for å fortsette byggingen som hadde begynt i september 1953. 

En mann som sto sentralt i byggingen av klubbhuset var Gunnar Nilsen. ”Stabbur-Nilsen” var i mange år en viktig støttespiller for FFK og ble i 1959 klubbens formann. Hans engasjement for FFK var ektefølt og glødende:
”Mine medarbeidere hevder at jeg alltid legger opp salgsrutene etter Fredrikstads spilleplan, og det kan være noe i det. Spiller klubben i Molde, vil jeg gjerne være der, og på de kanter er det også kolonialforretninger. Så slår jeg to fluer i en smekk.”

Et nytt ansikt dukket opp på laget dette året. Per Mosgaard var en talentfull keeper som hadde flyttet med familien til Fredrikstad fra Oslo. Allerede som 18-åring fikk han sin debut, og han markerte seg raskt som en solid sisteskanse. Mosgaard regnes som en av FFKs beste keepere noensinne. Han fikk 179 eliteseriekamper for FFK før han la opp i 1967. Han skulle senere gå over i lederroller i klubben.

1954 – slår voldsomt tilbake

Formann: Birger Madsen
Oppmann: Henry Olsen
Trener: Gunnar Andreassen
Toppscorer 1953/54: Willy Olsen (14)

Lagbilde før NM-finalen mot Skeid. Laget besto av Per Mosgaard, Kjell Jacobsen,
Åge Spydevold, Leif Pedersen, Erik Holmberg, Reidar Kristiansen, Frank Eriksen,
Arne Pedersen og Odd Aas.

Om 1953 var en mellomsesong, var FFK tilbake for fullt i 1954. I hard kamp med Romerike-lagene Strømmen og Lillestrøm, vant laget Hovedserien avdeling B. Motstander i seriefinalen var 50-tallets andre storlag, de gamle kjenningene fra Skeid. Nesten 20.000 tilskuere på Ullevaal var vitne til en hendelsesrik 1. omgang. Willy Olsen sendte FFK i ledelsen allerede etter seks minutter. Odd Aas doblet ledelsen etter en halv time, før Skeid reduserte på straffe kort tid etter. Mer skjedde det ikke i kampen. 2. omgang endte målløs, og FFK kunne feire sitt tredje seriemesterskap på fire år.

I cupen hadde man røket ut i tredje runde to år på rad, og revansjelysten var nok stor. Fredrikstad spilte seg greit gjennom de første rundene, og de fleste forventet en enkel seier da Strømmen var motstander i kvartfinalen på Stadion. Men bortelaget sjokkåpnet og gikk til pause med 2-0. I andre omgang våknet rødbuksene, og snudde kampen med fire scoringer. Mange håpet nok at man skulle møte Sarpsborg i en eventuell finale, men erkerivalene ble trukket sammen allerede i semifinalen. Kampen gikk på Bislett og var i grunnen aldri spennende. FFK valset over hjelpeløse sarpinger og vant komfortabelt 3-0. Ny NM-finale var sikret, og motstander var (selvsagt) Skeid. Sarpsborg rykket for øvrig ned fra Hovedserien dette året.

Regnet høljet ned, men publikum møtte likefullt trofast opp til NM-finalen i 1954.

FFKs tilhengere håpet nok på en reprise av seriefinalen, men denne gangen ble Oslo-laget for sterkt og vant 3-0. Noe av suksessen til Skeid må forklares med at de benyttet lange knotter under fotballstøvlene. Været på finaledagen var grått og matta blytung, og de lange knottene ga Skeidguttene bedre feste.

Morgenposten oppsummerte kampen slik: "Annen omgangs Skeid-lek torpederte Fredrikstad. 3-0 for Skeid kunne ha vært det dobbelte. Fredrikstad er aldri før blitt så utspilt de siste 20 årene. Skeid-leken var fotball på det beste i typisk Skeid-stil med veggspill, briljante vendinger, pasninger på millimeteren i trange luker og i andre omgang var Skeid nærmere 6-0 enn Fredrikstad 3-1."

Arne Pedersen forteller i ”Alle Tiders FFK” at det han husker best fra sin første finale var det dårlige været. Selv om det ikke ble cupgull, kunne man se tilbake på en god sesong. Seriemesterskap og cupfinale luktet fugl, og byenes helter ble hyllet med fakkeltog da de kom tilbake fra Oslo.

1955 - Borgen og ”Snæbbus” dukker opp

Formann: Birger Madsen
Oppmann: Henry Olsen
Trener: Gunnar Andreassen
Toppscorer 1954/55: Odd Aas (12)

FFKs juniorlag, Norgesmestere og Østfoldmestere 1955. Bak fra
venstre: Bjørn Borgen, Per Kristoffersen, Asbjørn Roger Jacobsen,
Rolf Borgersen, Kjell Larsen. Midten fra venstre: Gunnar
Andreassen, Hans Jacob Mathisen, Rolf Olsen. Foran fra venstre:
Johan Johansen, Kai Henriksen, Jan Hermansen.

I serien 1954/55 var FFK nok en gang utilnærmelige. Kun to tap på 14 kamper gjorde at laget sto igjen som vinnere av Hovedseriens avdeling A. Laget hadde til gode å tape en seriefinale på 50-tallet, men denne gangen kom man til kort. Larvik/Turn vant 4-2 og ble seriemestere 1955.

Cupen ble heller ingen stor suksess. De fire første kampene ble gjennomført med kalasseire, men i 5. runde ble det 1-4-tap i bortekampen mot Asker. Noe av tapet må nok forklares med at FFKs keeperkjempe Per Mosgaard ikke spilte. Han var blitt skadet i en bilulykke, og lå på sykehus da kampen ble spilt. Mosgaard kom seg heldigvis raskt på beina igjen.

Gledelig var det at juniorlaget vant FFKs første junior-NM med 3-0-seier over Østsiden i finalen. Ungguttene hadde imponerte stort hele sesongen, ledet først og fremst av to 16-åringer fra henholdsvis Fjeldberg og sentrum. De to het Bjørn Borgen og Per ”Snæbbus” Kristoffersen.

Bjørn Borgen, en av FFKs mest legendariske spillere.

Har fotball-Norge noen gang sett et bedre angrepspar enn Borgen og ”Snæbbus”? De to dukket opp på treningene til FFKs småguttelag som 11-åringer i 1948 og spilte sammen i FFK i nesten 20 år. Bjørn Borgen debuterte for FFKs A-lag som 18-åring i 1955 og sørget for seks scoringer i løpet av sesongen. Per Kristoffersen debuterte året etter, og ble likeså godt lagets toppscorer med 15 mål. Snæbbus fikk totalt 194 eliteseriekamper for FFK, Borgen 163.

En annen som fikk sin A-lagsdebut i 1955 var backen Roar ”Pontus” Johansen. Johansen spilte totalt 189 eliteseriekamper for Fredrikstad og er FFK-spilleren med flest landskamper – 61 totalt. Han la opp i 1967 men vendte i 2000 tilbake til FFK og ble en del av lagets sportslige ledelse.

Leo Mortensen regnes som FFKs første utenlandske spiller. Dansken fikk tre kamper og scoret ett seriemål for FFK i 1955.

Roar Johansen - den flyvende backen. Ingen FFKere har flere landskamper. Her i kamp med Branns Roald Amundsen.

1956 – Larvik/Turn ødelegger

Formann: Birger Madsen
Oppmann: Henry Olsen
Trener: Gunnar Andreassen
Toppscorer 1955/56: Henry Johannessen, Willy Olsen (13)

FFKs styre fra 1954 til 1956. Bak fra venstre: Karl M.Olsen, Gunnar
Nilsen, Ragnvald Johansen, Birger Madsen, Egil Røed, Henry Olsen.

Om FFK hadde vunnet sin avdeling i god stil i 1954/55 var de fullstendig overlegne året etter. Etter tretten seire og én uavgjort på 14 kamper var det nok en gang klart for seriefinale. Og som året før ble det tap for Larvik/Turn, som med 3-2 tok sitt andre strake seriemesterskap på rad.

Larvik/Turn ble også for sterke da lagene møttes i 5. runde i cupen. På veien hadde FFK valset over Geithus med 8-0, Uredd 11-0 og Kvik/Trondheim 6-0. Det var et revansjesugent FFK-lag som tok turen til Larvik, men 120 minutter klarte ikke å skille lagene. Etter ekstraomganger sto det 3-3.

Fra seriefinalen mot Larvik/Turn. Det ble bare nesten for "Snæbbus" & co.

Willy "Vinga" Olsen. Spilte 151 seriekamper og
scoret 91 seriemål mellom 1948 og 1960.

Kampen i Larvik ble sett av 17.000 mennesker, noe som fortsatt er rekord på Turns hjemmebane Lovisenlund.

Til omkampen på Stadion klemte 15.534 mennesker seg sammen på tribunene på Stadion. Denne publikumsrekorden ble stående til FFK forlot Holmen i 2006. FFK tok ledelsen 2-0, og man håpet at Larvik-komplekset var ristet bort for godt. Men vestfoldingene svarte med to scoringer, og en tredje kamp måtte til for å skille lagene.

Kampen ble spilt i Horten, og et skadeforfulgt FFK-lag var denne gangen sjanseløse. Turn vant 3-1 og Larvik-komplekset levde videre i beste velgående. Rød-Hvit-Scorer´ns redaktør, Birger Madsen, kunne melde følgende fra kampen:
"I denne kampen spilte Holmberg med surringer over hele overkroppen, Roar Johansen ble nektet permisjon fra det militære, og flere av spillerne dro på skader". 

Bjørn Borgen og Per Kristoffersen var nå hentet opp i A-stallen, men FFK beviste at de fortsatt hadde Norges beste juniorlag. Brann ble slått 2-0 i NM-finalen på Stadion.

1957 - ett lag i Norge

Formann: Folke Andersson
Oppmann: Erik Homberg
Trener: Erik Holmberg
Toppscorer 1956/57: Per Kristoffersen (15)

Laget som ble Norgesmestere 1957. Bak fra venstre: Bjørn Borgen, Tore Nilsen,
Per Kristoffersen, Henry Johannessen, Willy Olsen. Midten fra venstre:
Arne Pedersen, Reidar Kristiansen, Leif Pedersen. Foran fra venstre:
Roar Johansen, Per Mosgaard, Åge Spydevold.

Vi skriver 1957 og dermed hadde 25 år gått siden FFK vant sin første tittel da de slo Ørn 6-1 i NM-finalen. Dette skulle bli året da Fredrikstad Fotballklubb gjorde rent bord.

To serietap mot Strømmen og Lillestrøm kunne ikke frata klubben avdelingsseieren i Hovedserien. Odd hadde vært overlegne i sin avdeling, men de som dukket opp på Ullevål 26. juni og håpet på en jevn kamp ble nok skuffet. FFK, ledet av en Per Kristoffersen i storform, lekte seg med stakkars telemarkinger, som ble sendt hjem med 6-1. ”Snæbbus” var banens gigant med tre scoringer.

Myntkast før cupfinalen i 1957. Fra venstre: FFKs Arne "Lille-Lækken" Pedersen,
dommer Leif Gulliksen fra Ørn og Sandefjords Thorbjørn Svenssen.

"Snæbbus" scorer mot Sandefjord i NM-finalen i 1957.
Jan Aas og Willy Olsen tar del i feiringen.

I cupen startet det med utklassingseire over Askim og Hercules fra Skien. I 3. runde regnet nok hjemmefansen med en enkel seier over Brage fra Trondheim, men bortelaget ledet 2-0 til det gjensto 11 minutter. Et selvmål og to mål signert Arne Pedersen reddet derimot avansementet.

Resten av cupen ble en ren parademarsj. Sarpsborg ble banket 3-0 i semifinalen på Stadion, og FFK kom til NM-finalen mot Sandefjord på Ullevål som store favoritter.

Sandefjords og landslagets Thorbjørn Svenssen var i det tankefulle hjørnet før kampen:
"Fredrikstad-guttene er rutinerte i dette livet omkring en cupfinale. Ungguttene i plankebyen vokser opp i en strøm av finalekamper. Det er ingen sensajon eller nyhet at laget er i finalen. For oss i Sandefjord var finalen noe stort; en belønning for aldri sviktende tillit til klubben, til oss som spiller på laget, en forestående begivenhet som man imøteså med en sitrende blanding av forbauselse, frykt og forventning. Om vi bare kunne maktet å gi dem gledens beger fylt til randen."

Nei du, Svenssen. 33.000 tilskuere kunne se et Fredrikstad-lag som vartet opp med angrepsspill fra øverste hylle. Nok en gang var "Snæbbus" kampens store spiller. Han gjorde 1-0 før minuttet var gått, og doblet ledelsen etter en halvtime. Henry Johannessen la på til 3-0 i 2. omgang før Bjørn Borgen fastsatte sluttresultatet til 4-0 tre minutter før full tid.

Folke Andersson. Formann 1957 og 1958.

Arne "Lille-Lækken" Pedersen sikret seg en souvenir da han etter kampen snappet matchballen foran nesen på Sandefjords Erik Kristiansen.

At Åge Spydevolds far Otto fikk hjerteinfarkt på tribunen og døde på vei til sykehuset la en demper på feiringen. Det ble ikke noe av det planlagte fakkeltoget, i stedet ble det holdt en liten markering på klubbhuset da Norgesmesterne kom tilbake til byen.

Juniorlaget vant sitt tredje strake NM-gull med 2-1 over Odd i finalen. At juniorlaget i tillegg vant kretsserien i 1957 beviste bare det man allerede visste: Norges beste fotballag holdt til i Fredrikstad.

Roar Johansen forteller i NRK-dokumentaren "Alle tiders FFK" at "1957 var kanskje det absolutt beste året i historien til FFK. Vi spilte cupfinale hvor vi vant 4-0, vi spilte seriefinale hvor vi vant 6-1, vi hadde et juniorlag som ble Norgesmester."

"Snæbbus" fikk med seg ballen etter landslags-
debuten mot Ungarn i 1957. Ballen er i dag utstilt
på Fotballmuseet på Fredrikstad Stadion.

Ungarn var på denne tiden et av verdens beste landslag, det var derfor overraskende for mange at landslagsledelsen tok ut FFKs unggutter Bjørn Borgen og Per Kristoffersen til VM-kvalifiseringskampen mot giganten. Men om noen var kritiske før kampen, fikk de snart svar på tiltale. Borgen og ”Snæbbus” storspilte i kampen som Norge sensasjonelt vant 2-1. Pressen var full av lovord etter ungguttenes landslagsdebut: ”Løperrekkens triumf var de to debutantene, Bjørn Borgen og Per Kristoffersen, de to unge Fredrikstad-spillerne. Sjelden har vi sett slike debutanter”. (Arbeiderbladet)

Arne Pedersen fikk sin debut i returoppgjøret i Budapest samme høst, en kamp Ungarn vant hele 5-0.

Norgesmesterskap, seriemesterskap, NM- og kretsmesterskap for juniorene, landslagsdebuter. 1957 var et godt år for Fredrikstad Fotballklubb.

I 1954 meldte Bjørn Spydevold overgang til Greåker IF. I 1958 var han med på å spille laget opp i Hovedserien. Her er laget som sto for den historiske prestasjonen. Bak fra venstre: Knut Hotvedt, Eivind Engseth, Spydevold, Arne Johansen, Erik Engsmyr og Arne Ransheim. Foran: Kolbjørn Andersen, Johan R. Johansen, Bjørn Fjeld, Kay Hotvedt, Finn Hansen og Ivar Andersen. Foto: greakerif.com.

1958 - ett skritt tilbake

Formann: Folke Andersson
Oppmann: Henry Olsen
Trener: Erik Holmberg
Toppscorer 1957/58: Bjørn Borgen (11)

FFKs lag 1958.

Opp som en bjørn, ned som en skinnfell er det vel noe som heter. Etter å ha valset over alt og alle i 1957 gikk det tyngre i 1958. Skeid hadde fått et kjempeforsprang i serien, og selv med en god sluttspurt havnet FFK bare på 2. plass.

Siden det ikke ble noen nye seriefinale fikk man satse alt på cupen. FFK kom seg greit gjennom de første to rundene. Mot Vestfossen i 3. runde gikk det tyngre, og 3-2-seieren satt langt inne.

Kvartfinalen mot Eik i Tønsberg endte 1-1, men i omkampen på Stadion var FFK overlegne. Alle fem spillerne i angrepsrekken scoret hvert sitt mål i den overbevisende 5-1-seieren.

Lillestrøm ventet i semifinalen. Laget fra stasjonsbyen var i ferd med å etablere seg som et topplag, og denne gangen ble de for sterke for våre gutter. At banen minnet mer om et svømmebasseng enn en fotballbane kan nok brukes som en unnskyldning. Lillestrøm vant uansett 1-0.

Triste saker på Lillestrøm. En gjørmete
Per Kristoffersen får frispark mot seg for
angrep på keeper.

Fredrikstadpressen kunne melde følgende fra kampen: "Fredrikstad Fotballklubb klarte ikke å berge noen finaleplass på Lillestrøm i går, og cupen er derfor over for i år her i byen. Kampen ble ikke av de store, men mange ganger dramatisk. [...] Nesten mål kunne man sette under en rekke bilder fra Lillestrøm-kampen. Ballen hadde en tendens til å gå på utsiden av stengene som var rent uhyggelig."

Første runde i cupen 1958 gjorde det klart at Østfold fortsatt var fotballfylket i Norge. Hele 14 østfoldlag var kvalifisert, og ti av disse gikk videre. Ettersom østfoldlag var satt opp mot hverandre i to av kampene, var dette nesten maksimal uttelling. Det var bare Borgar som forsvant i første runde, men de møtte til gjengjeld Skeid som senere ble årets norgesmester.

At de sportslige resultatene uteble var nok mulig å svelge. Det som derimot var tyngre kost var at Bjørn Borgen hadde fått jobb i Oslo og meldt overgang til Lyn. En av lagets store profiler var borte, og hans sko virket umulig å fylle. Byens befolkning rakk derimot ikke å sørge så lenge. Allerede året etter var Borgen tilbake i FFK.

Roar "Pontus" Johansen spilte sin første landskamp av i alt 61 da Norge spilte 0-0 mot Nederland på Ullevål 28. mai. 14. september hadde FFK fire mann på landslaget som møtte Sverige. "Pontus", Per "Snæbbus" Kristoffersen, Bjørn Borgen og Arne "Lille-Lækken" Pedersen var alle med da Norge tapte 0-2 for "søta bror". Svenskene andre mål var deres landslagsmål nummer 1000.

Fra landskampen mot Sverige. Til venstre: Roar Johansen beiner ballen vekk mens Arne Pedersen står på bakre stolpe. Til høyre: Bjørn Borgen utfordrer den svenske keeperen uten hell.

1959 - nitrist

Formann: Gunnar Nilsen
Oppmann: Ragnar Brynildsen
Trener: Erik Holmberg
Toppscorer 1958/59: Per Kristoffersen (11)

Tidenes FFK-keeper? Per Mosgaard
i aksjon under NM-finalen i 1957.

Om 1958 var et skuffende år sett med FFK-øyne, ble 1959 beksvart. I serien gikk det riktignok bra. Laget kom seg ubeseiret gjennom sin avdeling, men måtte nok en gang se seg slått av Lillestrøm. Første seriefinale på Ullevål endte 2-2, men i omkampen var romerikingene nok en gang for sterke. FFK spilte en svak kamp og tapte 4-1.

I cupen gikk det fullstendig skeis. Etter overbevisende seire mot Ski og Storm kom lille Nessegutten fra Trøndelag på besøk på Stadion. Det som nærmest skulle være walk over, ble alt annet en det. Trønderne ledet 3-0 etter en halv time. FFK maktet aldri å svare, og dermed var cupdrømmen over allerede i 3. runde.

Det eneste som gledet i et ellers skuffende FFK-år var at både B-, C-, junior- gutte- og småguttelaget vant kretsmesterskapene. Ingen klubber har noensinne klart å kopiere denne bemerkelsesverdige prestasjonen.

To nye tribuner ble bygget dette året: "Gressviktribunen" i østre sving og en barnetribune i forlengelsen av hovedtribunen.

Roar Johansen (til venstre), Per Kristoffersen, Hans Jacob Mathisen og Bjørn Borgen var alle med da landslaget møtte Østerrike i Oslo 20. mai 1959. Norge tapte kampen 0-1.

Av: Martin Henriksen.

Publisert 23. mai 2008 kl 14:00.